Feature

I Frankrike har det denne uken vært voldsomme protester mot regjeringens planer om å sette opp pensjonsalderen med to år. Slike reaksjoner er nokså forståelige blant arbeidstagere litt oppe i årene. De føler seg snytt og ført bak lyset, og kjemper med nebb og klør for å beholde tidligere innrømmede rettigheter man engang hadde råd til, men som det ikke vil være mulig å finansiere i fremtiden.

Mer urovekkende er det at de unge også protesterer. Torsdag demonstrerte elevorganisasjonen UNL mot økningen i pensjonsalderen. Plakaten over forkynner budskapet: «Arbeidsløs ved 30 år. Av med pensjon ved 80 år. NEI TAKK!» Tankegangen synes å være at det blir plass til dem selv i rekkene av folk med godt betalte, faste jobber og utsikt til et behagelig liv, bare de gamle kan se til å pelle seg vekk. Ved å sette opp pensjonsalderen utsettes dermed steget inn i denne ønskede tilværelsen med flere år.

Saken er den, gitt de demografiske og økonomiske realiteter, at mange av de behagelige, ettertraktede jobbene som generasjonen før dem sitter i, ikke kommer til å eksistere i fremtiden, og at man kan se langt etter de generøse betingelsene som gjaldt forrige generasjon. Dessuten vil det å pensjonere eldre arbeidstagere som gjør produktivt arbeid i mindre ettertraktede yrker og betaler skatt til statskassen, gjøre at det blir de samme protesterende ungdommene som får regningen og må betale deres livsopphold, enda disse eldre kunne ha fortsatt å jobbe.

De unge har tilsynelatende ikke tenkt over konsekvensene for statens finanser av at folk lever lenger enn før. At de ikke har tatt denne realiteten innover seg er kanskje ikke deres skyld, gitt at massekommunikasjonssamfunnet dreier seg mest av alt om sex, dyre biler og ferier til eksotiske destinasjoner. Uansett kommer de til å bli svært skuffet. For alternativet til arbeidsledighet ved 30 år er å ta slike jobber som innvandrere gjør, med mindre de arbeider hardt for å skaffe seg de kvalifikasjonene som kunnskapsøkonomien krever, et scenario som ikke virker særlig sannsynlig når man ser bilder av disse protestene.

Utviklingen er farlig, for om noen år vil situasjonen for disse unge være enda vanskeligere med mindre uforutsette heldige omstendigheter skulle blåse nytt liv i verdensøkonomien. Både statens og deres foreldres formue vil da ha blitt mindre etter å ha finansiert deres livsopphold, og innvandrernes posisjon på arbeidsmarkedet vil, den stadig relativt lave yrkesdeltagelsen til tross, ha blitt enda mer konsolidert. Miksen mellom en bortskjemt og arbeidsuvant, innfødt klasse med store uinnfridde forventninger og en arbeidende innvandret klasse med ambisjoner om å komme seg opp og frem, lover ikke bra.