Allerede i 1903 advarte G.K. Chesterton mot å gjøre politikken til en profesjon. Amatør­politikere arbeider med det som de ser som viktig både for seg selv og for folkene som stemmer på dem. Profesjonelle politikere, derimot, får betalt uansett hva de gjør, og da blir politikken kun et spørsmål om penger og prestisje.

Amatører og profesjonelle

Amatører karakteriseres ved at de gjør det de synes er viktig, uansett om de får betalt eller ikke. Ordet «amatør» betyr nemlig å være en som elsker noe, og selvsagt kommer det fra fransk, fordi franskmennene ikke legger skjul på at de elsker både det ene og det andre med sterke følelser.

Profesjonelle karakteriseres ved at de gjør det de får best betalt for. Ordet profesjonell betyr nemlig en som gir seg ut for å være noe, og også dét kommer fra fransk, fordi franskmennene heller ikke legger skjul på hva de er. Opprinnelig ble det franske ordet professer brukt om å erklære at man gikk inn i en religiøs orden, og etter et par hundre år også om å erklære at man hadde kunnskap om noe, f.eks. innen et fagfelt.

Dumhet i praksis

De lokale politikere i byen der jeg bor, slutter aldri å lukke øynene for fakta, men der er de jo i slekt med lokal­politikere over hele landet. For tiden går den lokale debatt ivrig og indignert om den «nødvendige» nedleggelsen av tre barneskoler takket være drastisk synkende elevtall.

Jeg kan bare humre oppgitt over indignasjonen, da selv de indignerte småbarns­foreldre ikke skjønner at de er en del av problemet.

Problemet med stor P er det ingen i kommunen som tar opp, nemlig kommunens sinnssykt dårlige budsjett. Budsjettet følger av at skatten som betales ut, sluses til statens profesjonelle politikere med deres enorme stab, som først beslag­legger det meste for å gjennomføre sine egne kjæle­prosjekter, og deretter sender smuler tilbake til kommunen.

Det fører til at kommunen må se seg om etter besparelser og andre inntekts­kilder. Et flittig benyttet knep er eiendoms­skatt. Denne skatten betales nemlig av folk som har noe å miste ved å la være å betale. De simpelthen MÅ betale den, fordi det har konsekvenser å la være.

Eiendomsskatten blir da en byrde for dem med større hus, mens bunn­fradraget gjør det relativt sett mye billigere å bo i en liten leilighet eller et lite rekkehus.

Det er tungt å etablere seg når man er ung, og derfor er det et flertall som venter med å få barn til de har utdannet seg og fått en betalt jobb.

Det er vanskelig å være småbarns­foreldre med full jobb og relativ trang­bodd­het, så resultatet av det er at fertiliteten i Norge har sunket jevnt og trutt de siste femti år, nå til en ny bunn på 1,40.

Jeg tok en rask kikk på norske kommuners alders­sammen­setning, som finnes på sidene til Statistisk sentralbyrå (SSB), og fant at i de aller fleste kommuner i Norge har det for det første ikke vært en reell vekst på minst 60 år, og for det andre at fødsels­tallene virkelig har stupt og blitt lavere og lavere de siste tyve år.

Kommunen jeg bor i, har vedtatt, år etter år, at kommunen skal ha vekst. Når noe vedtas av politikere, er det gjerne andre som skal gjøre jobben, helst ved ren magi. I 2023 ble det så vidt brutto vekst med åtte personer, etter at man tok imot et par tusen ukrainere.

Ukrainere i Norge har faktisk enda lavere fertilitet enn norske kvinner. Men uansett: For det første må fertiliteten være på 2,1 for å opprettholde folketallet. Men for det andre er det faktisk ikke alle kvinner som kan få barn, så i praksis må de kvinner som kan få barn, få tre barn i snitt for å opprettholde folketallet over generasjoner.

Men det å få mange barn blir ikke bare tungvint, det blir gjort umulig av de kommune­politikerne som blir valgt, til og med av småbarns­foreldrene. Den kjærkomne eiendoms­skatten gjør det enda dyrere å bo i et moderne hus med plass til tre barn. I tillegg får eiendoms­utbyggerne mye mer profitt av å bygge små leiligheter og rekkehus, og kommune­politikerne har blitt narret til å tro at befolkningen bør bo mer sentrumsnært og trangt fordi, ja, tro det den som kan, fordi «klimaet løper løpsk».

Men om du skulle ønske flere enn to barn, så kommer et nytt problem: Du må ha større bil. Sikkerhets­tiltakene for barn i bil gjør det umulig å sette mer enn to barneseter i baksetet i endatil ganske store biler. Har du flere barn, har du også større transport­behov. Men kommune­politikerne har blitt narret til å tro at befolkningen bør bruke mer buss og sykkel og gå mer, igjen fordi «klimaet løper løpsk».

De samme kommune­politikerne krangler ikke bare om skole­nedleggelse, men også om tilbudet for eldre og syke. De greier ikke å gape over tanken om at pensjon er et pyramide­spill hvor man er avhengig av at det kommer nye generasjoner som kan finansiere pensjonen til de eldre, og de greier heller ikke å gape over tanken om at det må barn til for å finne nok personale fremover til å ta seg av de eldre og syke.

Politikerne gjør hva de kan for å gjøre foreldre­rollen mindre attraktiv og mer krevende. Eiendoms­skatt på egen bolig burde selvsagt fjernes fullstendig. Men det har ikke kommunene råd til, fordi «klimaet løper løpsk», så den saken alene legger beslag på milliarder før staten kan begynne å gi penger tilbake til kommunene. Skatter og avgifter som gjør det tungvint å kjøpe og kjøre bil, burde fjernes fullstendig. Men heller ikke dét har kommunene råd til, fordi «klimaet løper løpsk». Så etter å ha kastet vekk milliarder på det rene narreri, må de legge ned barneskoler og gjøre det enda verre å legge grunnlaget for Norges fremtid.

Dumhet og ondskap

Profesjonelle politikere, da helst slike som blir valgt inn på Stortinget, må ikke gjøre seg upopulære i saker som er bestemt av over­nasjonale organer som FN, WHO, EU og NATO. Det vil jo ødelegge deres fremtidige karriere og inntjening. Når disse bokstav­forkortelsene har bestemt at «klimaet løper løpsk», er det ikke lov å si mot.

Ondskapen i dette består i at over­nasjonal politikk i det store og hele kun er opptatt av én ting: Hvit­vasking av enorme penge­summer i et enormt verdens­omspennende kameraderi.

Hvitvasking er så enkelt at det ikke er til å tro. La oss si at du eier en bedrift; det må være en svær bedrift, så stor at det ikke finnes mange av dem i lille Norge. Du skylder en annen bedrift en enorm sum for noe snuskeri dere imellom som ikke bør fremkomme i regnskapet. Den andre bedriftens ledere har funnet en «kunstner» som lever på sulte­grensen ved å produsere makkverk som ingen vil ha. De skryter kunstneren opp i skyene, og etter at hele den snobbete kunst­verdenen kommer etter i lov­prisningen, da ingen kunst­snobber tåler stempelet å være folkelig, altså å like noe som folk flest liker, så kjøper de et grufullt «kunstverk» til en høy pris.

Nå skrytes denne kunstneren enda mer opp i skyene, og nå kan du som bedrifts­eier ikke stå utenfor, men byr en ustyrtelig sum for dette makkverket, tilfeldigvis samme sum som du allerede skylder den andre bedriften.

Dette eksempelet ble bare benyttet fordi de fleste forstår det umiddelbart. Det de fleste imidlertid ikke forstår, er at den største hvit­vaskingen skjer ved krigføring. Ufattelige summer skifter eiere under dekke av en krig. Det er alltid noen få som spør hvor pengene blir av i Ukraina, men som politiker blir du fortalt: Ikke spør. Det er ikke lurt.

Man blir fortalt at USA bruker så enormt mye mer enn Russland på krigs­industrien. Man blir aldri fortalt at i Russland er krigs­industrien statlig, og derfor tjener ikke oligarkene penger på den. I USA er krigs­industrien privat, med enorme overføringer av midler som forsvinner i lommene til utallige rikinger. Husk at «penger til Ukraina» i virkelig­heten er penger til amerikanske våpen­produsenter.

På akkurat samme vis skjer det enorm hvitvasking av penger under dekke av at «klimaet løper løpsk». Energilov, energibørs, motbydelige vind­turbiner, alt er avhengig av klima­skremselet. Det er enkelt å regne ut at selv om menneske­heten legger seg på ryggen og dør ut, er det ikke viten­skapelig målbart på klimaet. Men største­parten av befolkningen lar seg lure.

Dumhet, ondskap og løgn

Dagens politikk er avhengig av at amatør­politikerne landet over er dumme, de profesjonelle politikerne landet over er onde og beregnende, og at propagandaen som flommer over oss hver dag, er løgn.

Statsminister Solberg ble spurt om hva klima­tiltakene kostet Norge, i selveste Stortinget, og hadde den enorme freidighet å nekte å svare fordi «vi ikkje har råd til å vente». Så enkelt er det. Hopp, sier stats­ministeren, og alle hopper, uansett parti­tilhørighet.

Den generelle strategi rundt hvit­vaskingen er å stemple alle som har det minste fnugg av ærlighet i seg. Det er derfor de etablerte partiene stempler nye partier som høyre­ekstreme, statsledere som ikke er med på hvit­vaskingen som dumme og/eller onde, tenk Trump og Putin, og motstandere av plyndringen av Norge som uberegnelige, brun­grumsede nasjonalister med hang til vold og drap. Aller helst skal de ikke delta i den offentlige debatt. For det tør de ikke å tillate, skurkene.

Av og til er også enkelte stortings­politikere dumme når de går inn for å stoppe olje­utvinningen, men det er også mulig at de kun sier det de sier for å tilfreds­stille de mer fanatiske klima­skremte ungdommene som jo også er stemmekveg.

Dessverre har våre tyranniske politikere allerede latt seg styre av over­nasjonale organer, kongehuset er en fasade, og hele Europa begår langsomt selvmord.

Det er ren ondskap å gi norsk natur over til ekstrem­kapitalistiske investorer. Det er ren ondskap å hvitvaske norske milliarder til «klima­tiltak». Det er ren ondskap å tillate EU å overstyre norske lover.

Vi ikke bare kan, men MÅ gjøre tre ting: For det første må vi avvise absolutt alt av det som står i main­stream­media som løgn i utgangs­punktet. Det er egentlig enkelt etter en stund, fordi onde mennesker har så lett for å være dumme og under­vurdere «folk flest». For det andre må vi stemme på nasjonale partier. For det tredje må vi gjøre det enklere, mye enklere, å få mange barn.

Husk at dagens norske tyranner styrer ved hjelp av frykt – for klimaet, for Trump, for Putin, for epidemier. Uten frykten kan de ikke hvitvaske milliardene sine. Uten irrasjonell frykt mister de makten og prestisjen, og der er de akkurat som den berømte apekatten.

Du fanger nemlig en apekatt ved å grave ned en krukke som apekatten akkurat får hånden nedi. Der finner den noen nøtter eller andre godsaker som den lukker hånden om, og dermed får den ikke løs hånden. Det faller den ikke inn å slippe ut nøttene for å slippe vekk.

Slik faller det ikke norske politikere inn å slippe sin egen makt og prestisje for å slippe vekk fra systemet som umenneskelig­gjør dem.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.