Kommentar

Professor Bernt Hagtvet har i mange år snakket og skrevet om totalitarisme, helst i den historiske formen. Han tok et oppgjør med AKP (m-l) og svermeriet for maoismen, kulturrevolusjonen og spesielt forsvaret for Pol Pot og Røde Khmer i en kronikk i Dagbladet for noen år siden. Men denne gang har han ikke skrevet, han har handlet: Hagtvet får seg ikke til å sitte ved samme bord som Jan Myrdal på Bjørnson-festivalen.

Hagtvet bruker ord som «venstrefascist». Det er å sette fingeren på et meget ømt punkt: er det noen prinsipiell forskjell på David Irving og Jan Myrdal? Når det gjelder folkemord er svaret nei.

Men det er annen viktig forskjell, som gjør at Myrdal blir invitert til festivaler – i det minste i Norge: Myrdal tilhører fortsatt det gode selskap. Han er aldri blitt støtt ut i mørket for sin støtte til folkemordsregimet.

Det er derfor typisk at styreleder for festivalen, Arnt Sommerlund, forsvarer seg med at Myrdal ble foreslått av leder for programkomiteen, Henning Mankell, som om det i seg selv var garanti god nok.

Mankell tilhører det samme voldsvenstre som Myrdal, sammen med en figur som Jan Guillou. Mankell deltok på Gaza-konvoien som ble stanset 31. mai, og det var ikke tilfeldig. Mankell har uttalt seg på en måte som forsøker å stille Israel i et mest mulig negativt lys. Guillou skriver kommentarer i Aftonbladet som er så Israel-fiendtlige at de passer godt på ytre høyre fløy.

I Sverige er voldsvenstre stuerent, selv om avsløringen av Guillous KGB-fortid var en stygg ripe i lakken. I Norge går de med rullator og sitter på Litteraturhuset.

Hagtvet har med sin boikott tatt et viktig skritt: hvis fascister er fascister, åpner det for spennende perspektiver – da er det kanskje ikke tilhørigheten på venstre- eller høyresiden som avgjør, men synet på vold og legitimering av vold. Spranget over til å fordømme den voldelige islamismen er ikke stort.

«Å invitere Jan Myrdal til en Bjørnsonfestival kommer i samme kategori som å invitere et medlem av NSDAP til å diskutere rettsstaten», skriver Hagtvet.

Hva har fått Hagtvet til å våkne? For den som levde på 70-tallet har navnet Myrdal en spesiell klang. Han forsvarte maoismen og Pol Pot med nebb og klør og har aldri angret.

En opphisset Hagtvet sier at det er stikk i strid med Bjørnsons ånd å invitere en slik person. Bjørnson sloss for menneskerettigheter, og så inviterer man en forsvarer av folkemord! Ett sted går grensen.

Styrelederen forsvarer seg med at Myrdal ikke er invitert for å snakke om Pol Pot, men om forholdet mellom Strindberg og Bjørnson. Hvis vi skulle begynne granske hva alle de inviterte deltakerne mener om saker og ting, så er det ikke sikkert det ble så mange igjen, sier Sommerlund.

Det er tåpelig og uhyrlig, og vitner om at Sommerlund ikke har forstått hva det handler om. Det er faktisk ikke så mange som forsvarer folkemord.

Det nærliggende eksempel er Irving: hvis han var ekspert på Bjørnsons forhold til en engelsk eller tysk forfatter, så ville det vært OK å invitere ham til Bjørnsonfestivalen?

Nei, det ville ikke det. En slik invitt ville utløst et ramaskrik. Kombinasjonen Bjørnson og Irving er utenkelig. Men helt ok når det gjelder Bjørnson og Myrdal. Hva er forskjellen?

Det er det ubehagelige spørsmål Hagtvet har reist og det tjener ham til ære.

Styrelederen skandaliserte også seg selv ved å trekke frem at Bjørnson også hadde sine mørke sider. Hvilke? undret lytteren. Jo, han gikk på horehus, fikk styrelederen seg til å si. Det er jo straffbart i dag, la han til.

Folkemord og horehus. Der har vi målestokken. Der har vi nivået på dagens kulturliv.

Les også

-
-
-
-