Landbrukssamvirket Tine har trukket seg fra en landbruksfaglig tur til Israel, etter at Klassekampen stilte spørsmål om den politiske siden. Turen skulle bla. besøke Øst-Jerusalem og Golan-høydene. Tine fikk kalde føtter.

Tines beslutning reflekterer det er som er i ferd med å bli en korrekt holdning hos firmaer og institusjoner: Israel er et dirty ord, som man skal være varsom med. Man er ikke nødvendigvis blitt mer politisk bevisst, men trekker seg unna fordi Israel er blitt et radioaktivt ord. Det dreier seg mao om stil og smak, mer enn politiske holdninger. What simply isn’t done.

Denne smaksholdning kan like gjerne smitte over på jøder: de kan også bli en belastning, det finnes egentlig ingen sperrer for «smak», den er apolitisk. Noe er in og noe er ute.

Dette er en type symbolpolitikk som mer aktive politiske aktører ønsker å bruke.

For noen år siden ble israelske poteter solgt uten problem. Nå kamufleres posene som «middelhavspoteter». Først hvis man ser nøye etter, ser man navnet Israel.

Coop-butikkene fører nå nypoteter – ikke fra Israel, men fra et annet land i Midtøsten, nemlig Saudi-Arabia. Det er neppe tilfeldig.

Men de samme kreftene som synes Israel er blitt «simply isn’t done», har ingen problemer med å spise poteter fra et religiøst diktatur. Heller ikke norske aviser eller politiske partier ser noen problemer med det.

Slik blir nordmenns perspektiv fullstendig fordreid. Vi hører nesten ingenting om Saudi-Arabia, men mye om Israel. Det er ikke fordi Saudi-Arabia er utilgjengelig. Det er fordi norske journalister ikke interesserer seg for kongedømmet.

En nordmann på besøk fortalte om da han befant seg på det såkalte «hakketorget» der folk henrettes. Han tenkte ikke så mye på det. Helt til han kom til å se ned. I brolegningen var det nedfelt rister slik at flytende væske kunne renne vekk. Det tok et par sekunder før det gikk opp for ham at det var blod som var ment å føres vekk under disse ristene.

Studietur til Golan