Av ROY VEGA
Knut M. Haugland døde 1. juledag. Den høyreiste og usedvanlig spreke helten fra Rjukan-aksjonen ble 92 år. Han vil bli husket for sine mange bragder også etter krigen.

Noen krysser pol-isene og klatrer i høye fjell, privilegert med GPS, IPod’er og satellittsendere, samt spektakulære gassbrennere for å varme både rumper og tær etter behov. Bare noen dager etter heftige medieoppslag strever vi likevel med å holde på de nye heltene, og huske deres navn. Knut M. Haugland tilhører en slags førstedivisjon der ingen flere synes å nå opp. Om de kanskje når opp for en stakket stund, fanges de inn av en påtagelig glemsel. Dette fenomenet er ikke så enkelt at det kan (bort)forklares med siste verdenskrig.

Knut M. Haugland var sentral i Kompani Linge, med høydepunkt som telegrafist under Rjukan-aksjonen, da tungvannsanlegget på Vemork ble ødelagt i en eventyrlig, filmatisert og romantisert sabotasjeaksjon. Ikke som en funksjon av norsk forsvarsberedskap, men snarere mangel på slik beredskap. Tragedien ramlet som kjent inn over oss etter at uniformerte tyskere marsjerte og promenerte på Karl Johans gate, med hornmusikk foran.

Knut M. Haugland ble så i 1947 sambandsmann under den berømte Kon-tiki-seilasen til en annen av våre helter, Thor Heyerdahl. Senere bygde den samme Haugland opp Kon-tiki-museet, som han selv ledet i flere år. Etter dette prosjektet var Haugland med som nøkkelspiller da Norsk Hjemmefrontmuseum skulle bygges opp, også der ble han leder i mange år.

(For dem som savner ideer til utfartsmål: Hjemmefrontsmuseet på Akershus er absolutt verdt turen. Sitter du ikke igjen med inntrykk og refleksjon etter en runde i dette museet er det sansene det er noe galt med.)

Jasper Schuringa (32) var helt ukjent for verden, og feiret vel jul som hollendere flest. Før han satte seg på Northwest flight 253 fra Amsterdam til Detroit. En times tid før landing kastet han seg over Abdul Farouk Abdulmutallab som var i ferd med å avsette en bombe, stor nok til å sprenge hele flyet. Hendelsen får stor oppmerksomhet i tiden som fulgte, men i norske medier synes man å føle en viss motvilje mot å dvele ved mannens ideologi, slik man også gjorde det med Fort Hood-massakren, og nå senest med somalieren som forsøkte å drepe Kurt Westergaard. Det er enda flere kommentatorer som omtaler dem som forrykte eller perverterte.

Jasper Schuringas lille filmselskap i Amsterdam får neppe en nedtur etter dette, men vil vi huske navnet på mannen som stoppet Abdul Abdulmutallab og som bidro til å slå ut tennmekanismen på flybomben? Hva må til for å bli helt i vår tid? Har de oppvoksende slekter noen helter? Har de sanger de som uttrykker et fellesskap? Identifiserer de seg med noe som utgjør en felles integritet og patriotisme, noe som presumtivt gir oss tilgang på nye skikkelser som Knut M. Haugland, eller mer situasjonsbetingede helter som Jasper Schuringa?

Tidsskille

Kong Olav klaget i sin tid i avisen Vårt Land over dårlige trinser på skistavene. Stavene holdt ikke mål, påpekte han. Jeg erindrer dette spesielt godt fordi det falt sammen med en episode der mine splitter nye plastski brakk midt under foten på den første turen, under tyngde av meg selv og en fullstappet ryggsekk. – Du får ingen reklamasjon på dette, fordi disse skiene skal ikke brukes utenfor løypene med ryggsekker på ryggen! Sa mannen på sportsforretningen inne i Oslo.

Etter kong Olav kom et tidsskille, hvor trinsene syntes å brekke og sprekke i møte med elementene . Vi har stavet oss inn i et ideologisk klabbeføre av hvor Knut M. Hauglands innsats snart er relativisert til et ingenting. Noen ville ha det slik.

Det er i slike tider, når vi har blitt tilstrekkelig likegyldige og historieløse at det er duket for nye «overraskelser».

Akkurat nå lurer Vesten på om man våger et nytt Vemork, denne gang i et religiøst diktatur, Iran. Veteranene, og ikke minst Knut M. Haugland, visste hva slike totalitære krefter representerte, uansett innpakning. Haugland minnet oss på uhyrlighetene så lenge han levde. Men nå er det ikke mange helter igjen som kan peke på de historiske linjene. Tro meg: Uten noen som er i stand til å hente frem historiske erfaringsbilder kjenner vi ikke fortiden nok til å stake ut en troverdig fremtid.

Dagens politiske korrekthet blinder. Det var en forløper til denne korrektheten som fikk store deler av Europa til å sitte og se på Hitlers fremmarsj fra 1927 til 1940. Hitlers maktovertakelse i 1933 og Krystallnatten var slett ikke nok til å forandre perspektivet for alle de millionene som fortsatt slumret; ikke noe så voldsomt som angrepet på Polen heller. «Peace in Our time!» het det. Og det heter det sannelig fortsatt, nå med klimakrisen som trendsettende substitutt.

Det er en høyst beslektet politisk korrekthet som også har feid Gulag-leirene ut av historien. Og det er denne korrektheten som hemmer ideologiske oppgjør med islamistene, som egentlig ikke er noe annet enn en ny totalitær variant som nå sikter inn mot grunnsteinene i en fri verden. Siden vi mangler helter mangler vi også folk som kan peke på merkesteinene i en frihet vi nå tar farlig selvfølgelig, likegyldig og historieløst. Etter Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Knut M. Haugland er det knapt noen størrelser igjen som kan minne oss på at frihet både må verdsettes og faktisk forsvares om nødvendig.

Vi mangler ikke bare helter å se opp til, vi synes samtidig å gå tom for formidlere som minner oss på hvem de var. I sin konsekvens handler dette faktisk om vår identitet. Det er nemlig skapt en ny setting med politisk korrekthet hvor våre helter er på full fart ut av vår historien, erstattet av masete og fragmenterte flimmerbilder om alt, og ingenting.

Roy Vega

Fra nekrologen i the Times

Knut Haugland was born in Rjukan, Telemark, in 1917 and had survived a life full of danger and excitement well before the invitation to sail the Pacific on a balsawood raft. In 1938, after taking his examen artium, he enrolled on a military course to study radio communications. His posting to Setermoen in the far north early in 1940 coincided with the German invasion of Norway. Haugland fought in the battles near Narvik as a part of the Norwegian campaign, but once the German occupation was established he retreated to work at the Høvding Radiofabrikk factory in Oslo. He bitterly opposed the invasion and occupation of his country and was obstinately determined to do all in his power to thwart it. He joined the Norwegian resistance movement and in August 1941 was arrested by Statspolitiet, escaping from custody, crossing into Sweden and from there reaching Britain. There he enrolled in the Norwegian Independent Company, the Kompani Linge.

With nine other Norwegian resistance fighters he embarked on the now famous raid to demolish the first plant in the world to mass-produce heavy water at Vemork, higher up the same valley where he was born in the rugged Telemark countryside. Although early in the war the use of heavy water in the development of nuclear energy may not have been fully understood by the resistance, a German intention to develop a nuclear capability later became clear.

Haugland was parachuted into Hardangervidda in October 1942 with three other resistance members who were codenamed Operation Grouse. Their orders were to await a British operation codenamed Freshman which would use gliders.

When this proved a disastrous failure, another team, Operation Gunnerside, was sent and in February 1943 the Vemork plant was successfully sabotaged. Haugland remained in Hardangervidda for two months before moving to Oslo where he helped to train marine telegraphers.

He made a return visit to Britain to collect more radio equipment and then flew back to Norway, parachuting near Skrimfjella to help with communications work with the resistance. In Kongsberg he was arrested for a second time by the Gestapo but again escaped and continued with his efforts to train radio operators. On April Fool’s Day in 1944 he again narrowly escaped from the Gestapo when one of his transmitters hidden in the Oslo Maternity Hospital was located by a German radio direction finder.

After this series of close shaves Haugland fled to England and did not return to Norway until after the war. His record of service twice won him Norway’s highest decoration for military gallantry, the War Cross with two swords. Britain acknowledged his war record with the Distinguished Service Order and the Military Medal, while the French awarded him the Croix de guerre and Légion d’honneur. He also received the Royal Norwegian Order of St Olav.

Knut Haugland: resistance fighter and Kon-Tiki mariner