Sakset/Fra hofta

Av OLE GJEMS-ONSTAD

Stortingsvalget 2009 ble avgjort på uærlige premisser. Statsminister og finansminister visste at de ville fremme forslag om boligskatt. Men de sa ikke ett ord om det. Den rødgrønne regjeringen har gjort boligskatt til en demokratidebatt.

Man kan mene hva man vil om boligskatt. Men alle vet at mange velgere er opptatt av det. Spørsmålet er: Mener du at demokratiet fungerer best når politikerne før et valg holder tilbake informasjon om forslag de vet de vil fremme umiddelbart etter valget?

Et bredt flertall blant fagøkonomer og i Finansdepartementet vil mene at problemstillingen er latterlig.

Resonnementet er enkelt: Norge trenger en boligskatt. Spør man folk om de vil ha det, svarer de nei. Følgelig: Ikke si noe.

Men hva er poenget med valg, ytringsfrihet og debatt hvis de som er for en skatteendring, skal unndra seg den utfordring å overbevise flertallet om at den er riktig? Hvorfor skal man bruke tid på å lytte til politiske debatter, når politikerne bevisst styrer unna de forslag de skal fremme? Resultatet er politikerforakt og politisk apati.

Unndro sannheten

Man kan ikke si at statsministeren løy. Han bare lot være å si noe. Men etter skatteloven ville han ha vært skatteunndrager. Man kan ikke gi ufullstendige opplysninger man åpenbart må forstå at skattemyndighetene (velgerne) trenger.
Den rødgrønne regjeringen fremmer mange forslag om å ta dem hardere som ikke opplyser tilstrekkelig overfor skattemyndighetene.

Dette er toppolitikeres dobbeltmoral. Alminnelige folk skal i forhold til skattemyndighetene underkastes helt andre lojalitetsnormer enn en statsminister og finansminister i forhold til velgerne.

Det man heller ikke sier, er at boligskatten selvfølgelig skal økes i forhold til «introduksjonsrabatten».

Men man har bevisst satt satsene lavt den første tiden for å få et system med basis i markedsverdi på plass. Med Finansdepartementets egne, om enn godt skjulte ord, er de lave satsene et overgangsfenomen.

Skrus til

Etter forslaget blir utslaget 0,28 % av markedsverdien på boligen (25 % går inn i beregningsgrunnlaget som multipliseres med formuesskattesatsen på 0,7 %: 25 % x 0,7 % = 0,28 %).

Med gjeld som tilsvarer minst 25 % av verdien av boligen (og ingen andre formuesskatteverdier), blir det ingen boligskatt.

Uten gjeld og andre verdier over kr. 700 000 (innslagspunktet for formuesskatt), blir boligskatten maksimalt kr. 2 800 per million boligverdi. Med en bolig til kr. 5 000 000, blir det kr. 14000 i formuesskatt.

Det er i dag. Så kommer i morgen. Det koster nesten kr. 100 millioner bare i administrasjonsutgifter de to første år for skatteetaten å få systemet på plass.

Regjeringen investerer i en pengemaskin med vekstmuligheter. Hvorfor skal beregningsgrunnlaget også senere år settes til 25 %? Det er mange tall mellom 25 og 100. Inkluderes 100 % av beregningsgrunnlaget, øker skatten for boligen verdt 5 mill kr. til kr. 55 000.

Og hvorfor etter hvert ikke gjøre formuesskatten progressiv så de med dyre boliger betaler mer? Det er mange måter å øke boligskatten på når systemet først er på plass. Å benekte disse skatteøkende scenarier er uærlig.

Finansministeren uttalte at boligskatten skal dempe boligbobler. En boligskatt med moderate satser har liten eller ingen innflytelse på boligprisene. Det er når boligskatten skrus til, at det kan gjøre noe utslag.

Annerledesland

Den nye boligskatten er en del av formuesskatten. Norge er et annerledesland også her. De rødgrønne mener formuesskatt gir rettferdighet. Nesten alle andre land er uenige. Bare Sveits og Frankrike, og kanskje Spania, har fortsatt formuesskatt.
Også når formuesskatten oppheves, er det lett å flytte det nye instrumentet for boligskatt over i en eiendomsskatt. Da er det også lett å doble den effektive skattesatsen.

En boligskatt bygget på en boligs verdi etter grove soner, vil øke subsidieringen av landdistrikter. Sp har presset Ap og SV til å godta at boliger i landbruket helt unntas. Mer rettferdig boligskatt? Regjeringen gjør ikke det økonomer har argumenter for: Flytte skattebelastning fra arbeid til kapital.

Prisen for å lure en boligskatt på plass, er at man frasier seg muligheten til prinsipielle omlegginger.

Ole Gjems-Onstad er professor ved Handelshøyskolen BI.

Artikkelen er publisert som kronikk i VG 21. Oktober 2009.

Gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.