Kommentar

Problematisering av vold: Hvorfor gjør mediene så lite for å finne ut hvem det er som står for en ny type hardere voldskriminalitet, ikke minst seksuell? Norske mordere er vi nærmest dus med. Er de redd for svarene?

Avisene gikk svært tett på Søndre Land-morderne, for ikke å snakke om Orderud. Den samme merkelige intimisering skjer nå med Joshua French og Tjostolv Moland. VG og Dagbladet har utviklet et hat-kjærlighetsforhold til de to og får aldri nok. Leserne har fått dosen for lengst.

Men når utlendinger er involvert, står det ofte bare en eneste setning: Gjerningsmannen skal ha utenlandsk opprinnelse. Etter pågripelse kan det til nød stå hvilke land vedkommende er fra, og alder. Det er som regel alt. Intet om yrkesbakgrunn, familie, personlighetstrekk, ingen vurdering av vedkommende. Aftenpostens Inge D. Hanssen overvar rettssaken mot egypteren som fredag ble dømt til tidenes strengste voldtektsdom. Han har observert og må ha tenkt, men deler det ikke med leserne.

Mandag ble en 42 år gammel iraker dømt for fem grove voldtekter, av sadistisk karakter, til 10,5 års forvaring, med en minstetid på syv år. Han er fembarnsfar. Hvordan forklare at en familiefar oppfører seg som et monster? At han er del av rusmiijøet er ingen forklaring.

Vi har fått en ny type kriminalitet i landet, som utmerker seg med en helt meningsløs brutalitet. VG hadde igår historien om tre gutter som tok pirattaxi. Det kostet dem nesten livet. De gjorde det riktige, avtalte pris på forhånd, og da sjåføren ville forandre prisen, ba de om å bli satt av. Det hjalp likevel ikke. De havnet i en krangel. En av guttene, Diego Koch, forteller til VG:

Deretter kjørte sjåføren, og de tre guttene gikk inn i leiligheten. En halvtime senere stormet sjåføren leiligheten med tre andre menn. De hadde alle balltre av jern i hendene.

De tre vennene ble angrepet av mennene. Diego ble slått i ansiktet så han datt ned i et badekar. Mens benene hans hang utenfor, slo en av gjerningsmennene mot dem. Begge brakk og Diego var tidvis bevisstløs.

Etter å ha slått guttene gjentatte ganger, gikk gjerningsmennene løs på leiligheten. De knuste dører, speil og vinduer. Etter fire-fem minutter forlot de leiligheten.

En venninne av Diego fikk kontaktet politi og ambulanse. I femtiden ble de tre sendt til Haugesund sykehus.

– Vi var redde for livene våre. Dette var en svært skremmende opplevelse, sier Diego.

Hvem var de? I papirutgaven står et vesentlig avsnitt, som ikke finnes på nett.

-Alle var av utenlandsk opprinnelse. Jeg tror sjåføren var mellom 40 og 50 år, mens jeg tror de tre andre var i 20-årene, sier Diego

Hvorfor er signalementene så dårlige? De fleste av oss har over tid lært oss til å bedømme hvor folk stammer fra, men slike – for etterforskningen – viktige opplysninger, står sjelden eller aldri i referatene. Kun «utenlandsk» eller «ikke-vestlig», eller «asiatisk» eller «afrikansk». Disse ordene er eufemismer og betyr: «politisk følsom» gjerningsmann, vær uspesifikk.

Men det man oppnår er det stikk motstatte: å kaste mistankens lys over hele grupper. Den politiske tabuiseringen gjør at heller ikke politiet tør å være konkrete. Man sier nå nordmann når man mener iraker. Det eneste man oppnår er å skape forvirring som forhindrer oppklaring.

Det svikter i alle ledd

Man får inntrykk av at slapt og unnvikende språk reflekterer en manglende vilje til å ta fatt i problemene: En 28 år gammel voldtekstdømt afrikaner blir sluppet ut selv om han er dømt til utvisning, og Politiets Utlendingsenhet gjør ikke noe forsøk på å finne ham. Først når han forsøker seg på en ny voldtekt blir han tatt.

Men da politiet kom for å hente mannen i fengselet for uttransport, var han allerede sluppet fri.

Manglet adressen

På tross av at han hadde et utvisningsvedtak på seg, var mannen på frifot i seks måneder inntil han ble pågrepet i forbindelse med et nytt voldtektsforsøk i Stavanger 5. mai i år.

– Det er utrolig at han fikk gå fritt så lenge. På meg virker det som om Politiets utlendingsenhet ikke har rutiner for effektuering av utvisning under soning og løslatelse, sier Helene Haugland, ofrenes bistandsadvokat.

Politiets utlendingsenhet (PU) ville fengsle mannen mens de jobbet med utreisedokumentene, men drev ikke oppsøkende virksomhet i de seks månedene som gikk før han forgrep seg igjen.

Årsak: Fordi de ikke hadde adressen.

Noe er fundamentalt galt. Man har berøringsangst og det forplanter seg til alle deler av systemet, også mediene. Man vil ikke forholde seg til denne grove volden og den sanseløse menneskeforakten.

Dagbladet: Fembarnsfar (42) dømt til 10,5 år forvaring for serievoldtekter

VG: – Vi er heldige som lever

VG: Forsøkt voldtatt etter polititabbe