Corriere della Seras kommentator Pierluigi Battista tar i dag kritisk for seg den sannsynlige utnevnelsen av UNESCOs neste toppsjef.

—————————————————————

Mannen som etter alt å dømme vil lede UNESCO i de neste ti årene, Farouk Hosni, har bedt om unnskyldning for å ha sagt i det egyptiske parlamentet i mai 2008 at han personlig ville «brenne» de israelske bøkene i Kairos biblioteker. Men det har i virkeligheten aldri vært behov for noe bål. I de årene han har vært kulturminister har alle israelske og «sionistiske» bøker vært forbudt, sensurert og fjernet, uten slikkende flammer. Under Hosnis administrasjon har israelske forfattere ikke kunnet sette sin fot på den store bokmessen i Kairo. Velkomstens fanfarer er derimot blitt den franske holocaustbenekteren Roger Garaudy til del, som er av den oppfatning at «jødene har funnet opp Holocaust av politiske og økonomiske bekvemmelighetsgrunner», og som Hosni inviterte personlig i 1998 med pomp og prakt, etter at Frankrike hadde fordømt hans antisemittiske teser.

Italias regjering er av den oppfatning at Hosnis beklagelser er tilstrekkelige. Og at hans kulturelle og institusjonelle curriculum viser den egyptiske kandidatens fullkomne egnethet til å lede en viktig internasjonal organisasjon som i FNs navn skal bevare og verne om menneskehetens store kulturelle arv, foruten å fremme toleransens og dialogens verdier. Kanskje er det ikke sant at Hosnis sensurmani ikke er rettet spesielt mot jøder og israelere. Under hans despotiske kulturelle styre har sensuren som Foreign Policy har dokumentert nemlig rammet alle, massivt og hensynsløst, ikke bare «sionismens» marionetter. Forbudene rammer f.eks. Lolita av Nabokov, Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kun­dera, Da Vinci-koden av Dan Brown (disse tre av ikke nærmere spesifiserte «sionistiske» grunner), Maxime Ro­dinsons bok om Muhammed, middelalderdiktene av ara­beren Abu Nuwas («altfor sensuelle», sitat Ho­sni i januar 2001), og til og med nobelprisvinneren Naguib Mahfuz, som Hosni har forlangt kastet ut av den egyptiske forfatterforeningen fordi han, som Giulio Meotti i dagsavisen Il Foglio minner om, er «skyldig» i å ha fått oversatt enkelte av sine arbeider i Israel, og dermed er blitt stemplet som «apostat» av de fundamentalistiske fanatikerne.

Det er riktig at sensuren begått av Hosni, den universelle kulturens neste sannsynlige beskytter, rammer i alle retninger, men den skjer med større lidenskap når jøder og israelere er involvert. Hosni har jo forbudt Zorba i Egypt, men sensurens saks har først og fremst rammet Schindlers liste av Spielberg («for mange mord» etter hans mening, nok engang som rapportert av Meotti), foruten alle – alle – israelske filmer, da det å vise dem etter Hosnis egne ord «ville være det samme som å normalisere forholdet til Israel, hvilket vi er sterkt imot». For Hosni, til tross for oppfatningene hos sponsorene som gjerne vil ha ham som UNESCO-sjef, har alltid erklært seg som en svoren motstander av «nor­maliseringen» i et land som Egypt, som etter Oslo-avtalen nettopp «normaliserte» sitt forhold til Israe­l, og betalte en høy pris for det, først med drapet på Sadat, som hadde undertegnet Camp David-avtalen. Men Hosni har, som Anti-Defamation League gjentatte ganger har dokumentert, alltid ment at «hat mot Israel er en del av vår morsmelk».

I et intervju med al-Kasat i 2001, understreket han nok en gang sin fiendtlighet mot israelerne: «De stjeler alt, den musikalske arven, filmkunsten og til og med klesmotene, og derfor skal det gjengjeldes med like sterkt hat». Hat, hat og atter hat. En gang beskyldte Hosni de internasjonale massemediene for å være i hendene «på jødene»: Det ser ikke ut til at han noen gang har bedt om unnskyldning for det. Mens han sensurerte bøker, filmer, teaterstykker, middelalderdikt og konserter (avlysningen av en konsert med Daniel Barenboim var det egyptiske kulturdepartementets verk) fremmet han oversettelsen til arabisk av Sions vises protokoller, det beryktede falskneriet som har næret antisemittismens paranoide fantasier på alle breddegrader. Og at protokollene representerer en viktig tekst til den kulturelle og psykologiske forståelsen av den neste sannsynlige UNESCO-sjefen, viser entusiasmen med hvilken Hosni har fremmet kringkastingen på egyptisk fjernsyn av et drama som er inspirert nettopp av disse.

Ellers var det i følge Meotti nettopp Hosni som i 1988 lanserte teaterstykket O Jerusalem, hvor det ble oppildnet til «å drepe jødene og befri den hellige byen». «Da Sion vises protokoller ble oppdaget for hundre år siden, forsøkte det sionistiske establishment å benekte komplottet», hele tiden i følge Hosni. En besettelse. En fiks idé som hittil aldri er blitt dempet av noen unnskyldning, ikke engang en forsinket sådan. For toppkandidaten til ledervervet hos UNESCO er «den israelske kulturen inhuman, aggressiv, rasistisk og arrogan­e, og basert på tyveri fra andre». At mannen bak disse uttalelsene med tilslutning fra mange vestlige regjeringer, den italienske inkludert, skal befatte seg med forsvar av kulturen og toleransen, lyder en tanke paradoksalt.