Av rabbiner John Crites-Borak

1. september 2009. 70-årsmarkeringen av starten på Andre verdenskrig. Invasjonen av Polen. Jeg minnes denne dagen med en dyptfølt tristhet. Noe som kanskje synes rart for en som var født syv år etter krigens slutt, og kanskje spesielt siden Vietnam er sett på som min generasjons krig. Jeg har felt mange tårer ved Vietnam Memorial i Washington, DC, selvfølgelig – hvem blant oss har ikke det? – men WWII er min vugge.

Min far var fallskjermjeger. Han landet bak frontlinjene nær den lille byen Ste. Mere Eglise rett etter midnatt 6. juni 1944. Han overlevde Operation Overlord. 17. september samme år hoppet han ut over Holland, nær Nijmegen, under Operation Market Garden. Innen et par dager – hendelsesforløpet er noe uklart – ødela Krupp-stålsplinter fra en tysk granat hørselen på høyre øre og etterlot seg et åpent sår over hans hjerte. «Jack, din heldige jævel,» sa kameraten til ham mens han ble båret vekk, «du blir sendt hjem.» Det var et såkalt «million-dollar wound», et sår som ikke var dødelig eller ville gi varige mén, selv om han tilbrakte over et år på forskjellige Veteran’s Hospitals.

Folk som kjente ham fra før krigen sier at han kom tilbake som en annen mann. Kanskje var det slagmarken. Kanskje var det den lange rekonvalesensen. Han brukte å si om det å være på sykehus, «jeg følte meg så skyldig der. Jeg hadde fått litt juling, men hvilken rett hadde jeg til å ligge i en seng å bli behandlet når det var menn som mistet beina?» Uansett hva det var, krigserfaringen forandret og redefinerte ham. Mannen som etterhvert ville bli min far var også et offer.

Jeg undres ofte på hvordan livet mitt ville vært annerledes hvis min far ikke hadde mistet den joie d’vivre som åpenbart hadde karakterisert ham før han erfarte terroren og smerten som ble påført ham av den noble sak. Jeg undres også på om så mange millioner ville ha lidd og dødd hvis verden bare hadde kunnet se (og handlet effektivt mot!) trusselen fra nazistene – på et tidligere tidspunkt, og ikke hadde strevd slik for å oppnå en illusorisk «fred i vår tid.» Jeg er ingen krigshisser, men jeg kan ikke unngå å undre meg over hvor mange millioner færre ofre det ville vært hvis Kristallnacht hadde blitt sett på som starten på WWII. Kanskje ville den personen som min far kunne blitt ha overlevd.

Vi leser så ofte om barna etter de overlevende fra Holocaust og de spesielle problemene de opplever i livene sine som et resultat av den arven de fikk. Jeg bagatelliserer dem ikke. Jeg vil bare holde frem at WWII påvirket (og påvirker) omtrent alle i vår tid – jøde og ikke-jøde – på måter vi kanskje aldri kan gripe.

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.