Kommentar

Journalistene fyller spalte opp og spalte ned om politikere som gjentar seg selv/ikke har noe å si. Hva er det som er verdt å bry seg om? Vi savner noe konkret, noe håndfast. Ute på landet er det ett spørsmål som trenger seg på: går det an å komme ut på jordet?

Det sitter mange deprimerte bønder rundt om og ser regnet sile ned. For hver dag med regn synker sjansene for å berge årets avling.

Ifjor gikk det helt galt for naboen: han kjørte i stykker på den eneste helgen det var vær til å skjære. Hele avlingen gikk tapt og med det ca. 50.000 kroner. Nå sitter han igjen og ser avlingen bli ødelagt.

Dagens urbaniserte elite har lagt stor avstand til bønder. Det er ikke akkurat landbruk en forbinder med Jens Stoltenberg og hans mannskap. Hvem vet navnet på landbruksministeren? Heller ikke Senterpartiet greier å snakke om landbruk på en måte som folk forstår.

Denne fremmedgjorthet overfor landbruket er merkelig. Når det kommer til stykket kommer nesten alle fra landsbygda. Vi stammer fra bønder og fiskere. Skraper du litt i overflaten finnes det fortsatt noen ryggmargsreflekser. Det er det egentlig handler om.

Den lokale potetbonden hadde en morsom observasjon: i det daglige blomstrer bondeforakten, men når nordmenn vinner, eller er i utlandet da heter det at nordmenn er «bønder».

Hvor fremmedgjort går det an å bli? Når det kommer til stykket handler det om om det finnes mat i spiskammeret, og ved i låven. I forlengelsen av dette: Er taket tett? Kommer musene inn? Hva slags vær skal det bli?

Da velstandsøkningen for alvor slo inn, glemte vi været. De gamle snakket om været sent og tidlig. Vi smilte av dem. De var gammeldagse. Vi greide oss uten vær. Mat var noe som fantes på Rema. Innerst inne hadde ikke folk brydd seg om klimakrisen heller, hvis det betød palmer og appelsiner i Sogn.

Været er tilbake

Nå er været tilbake, og det kommer til å lære oss noe nytt: det er en sammenheng mellom vær og mat.

Det er ikke bare det at kornet råtner av alt regnet. Bøndene kommer ikke utpå jordene. De tunge maskinene synker nedi. Det trengs minst et par uker med godvær hvis de skal komme utpå.

De som har sandholdig jord er heldige. Den tåler maskinene. Men leira som ligger over Romerike tørker sent opp.

Jeg snakket med en lokal bonde. Han driver relativt stort. Omsetter for 4,5 millioner i året. Han har investert 2,5 mill. Hvis han taper alt får han 500.000 i erstatning av staten. Det kan han ikke overleve på.

Han har 250 tonn hvete. For å kunne brukes til baking må den ha et visst nivå som kalles «falltallet», som vil si at melet hever. Mye nedbør betyr at denne prosenten går ned. Den er allerede så lav at hveten må gå til dyrefor. Dermed taper han et betydelig beløp. Prisen på dyrefor er mye lavere.

Han har også mye potet, og der er han heldigere stilt for den står på sandjord. Chipsprodusentene mangler råstoff. En stor produsent ville være tom tirsdag. Søndag kommer de nedover for å ta prøver av stivelsen, som helst skal holde en viss prosent.

En målestokk

Et samfunn må ha en standard, en målestokk på verdier. Hvis pengene spruter opp av borehullene mister generasjonene koblingen til naturen. Stoltenberg og hans generasjon er som white punks on dope: de forstår ikke koblingen mellom vær og mat. Derfor forstår de heller ikke milijøkrisen.

Dette er den tredje sommeren med drittvær. Vi har nå det været som miljøekspertene har spådd: vått, voldsomt, uberegnelig.

I Europa har de hatt det tørrere, de har fått inn hveten, forteller bonden. Slik var det ikke for to år siden. Da steg prisen.

På den lokale bensinstasjonene forteller en av damene at leverandøren av løk har problemer. Løk trenger å tørke. Nå råtner den av alt regnet.

Naturen er en streng læremester. Undervisningen er begynt.

Det er en slags lettelse oppi alt regnet: man blir så uendelig trett i hodet av all skravlingen, av aldri å høre et voksent ord. Regnet snakker som en gammeltestamentlig profet, og forteller hvem det er som bestemmer. Vi må bare adlyde.

Les også

-
-
-
-
-

Les også