Feature

Det er noe fascinerende visuelt bare å studere bildene av jihadistene/millenaristene. De legger åpenbart stor vekt på hvordan de ser ut. Abdel-Latif Moussa var leder av Jund Ansar Allah. Han kan minne om en profet fra Det gamle testamente.

Fredag 14. august valgte han å stå frem i en moske i Rafah i Gaza og proklamere Gaza som et emirat. Dermed krysset han en rød linje for Hamas. Det var å utfordre deres autoritet, og de svarte med de midlene de er vant til: rå makt og vold.

På nettet skriver jihadistnettsteder at Hamas går blodig frem og ikke skyr noen ting, kvinner og barn spares ikke. Det appelleres til fromme følelser:

«Would you kill a man for only he says: My Lord is Allah?!, Isn’t there amongst you a single rightly guided man?!»

Hamas har tapt anseelse ved å drepe, fordi de drepte de formme. Dermed viser de at det bare er makten som betyr noe.

Det er interessant å studere det visuelle: Hamas blir utfordret av mennesker som følger samme vei som dem selv: Jund Ansar Allah er enda mer «troende» enn Hamas, dvs. villig til å opprette gudsstaten her og nå, de er karismatikere med en karismatisk leder. Ett av kjennetegnene er sammensmeltingen av fromhet og vold: Vilje uttrykkes gjennom våpen og militans; det er helt klart noe fetisjaktig over måten man strutter med våpen på. Man glorifiserer og svermer for våpen- og dødskult.

Det er de unge menn som trekkes til denne kulten: de får vise sin mandighet. Det ligger klare homoerotiske strømninger i måten man styler seg med pannebånd, masker, patronbelter og automatvåpen.

Slik sett minner jihadistene mer om fascister og nazister enn om bolsjeviker: de har sans for det teatralske.

Kombinasjonen av eldre, karismatiske ledere og unge virile menn med våpen er kjent fra historien. Hvorfor er det ingen som trekker frem disse sidene ved salafistene? Det er en viktig nøkkel til å forstå hvorfor de tiltrekker seg mennesker, også i Vesten: militans har en appell særlig hos unge. For unge rotløse, søkende kan nettopp stilen, klærne, holdningene være det som gjør utslaget. Jihad som rock’n roll.