Gjesteskribent

Fra boken Mysterier av Knut Hamsun

Gjenfortalt av Inger-Lise Lien, forsker og forfatter

Hamsun hadde et talent for å se de sarte detaljer i menneskers liv. Han kunne beskrive hverdagens mikrosystemer på en usedvanlig varm og innsiktsfull måte. I anledning Hamsun-jubileet vil jeg trekke frem en liten fortelling i Mysterier som nettopp demonstrer dette talentet.

Fortellingen er en altruistisk skøyerfortelling hvor hovedpersonen i boken, Johan Nagel vil hjelpe en middelaldrende fattig kvinne, Martha Gude, ved å gi henne en sum penger som hun i stolthet ikke vil ta imot. I romanen er fortellingen spredt og viklet inn i flere kapitler. Jeg har trukket beretningen ut av bokens helhet, slik at den er gjenfortalt samlet:

Johan Nagel som ankommer en norsk kystby, blir tidlig oppmerksom på Martha Gude som hver dag går på torvet med egg. Nagel får den gode ide at han vil gi henne noen kroner, for fattigdommen er slående og hun er så rettskaffen og beskjeden at det rører ham.

Nagel banker på døren hennes, og presenterer seg som samler. Han har lagt merke til en stol som står i hjørnet, forteller han, med rød plysj. Den er antikk. Som profesjonell antikvitetshandler er han sikker på at stolen har stor verdi, og er hun villig til å selge den til ham? Men Martha sier at stolen ikke har verdi, og hvis han vil ha stolen, vil hun gi den til ham med stor glede for den er morken og har bare ett ordentlig ben. Hun vil selv bringe den til ham på hotellet. Men Nagel protesterer og sier at han selv vil fastsette prisen for å unngå å måtte betale for mye.

«Hvad hindrer Dem i å forlange for eksempel tre hundrede kroner for den stol, om De selv fik råde? De kunde gøre det så meget heller som De ved, at det i virkeligheten er et kostbart og sjældent møbel her er tale om. Men en slig fabelpris er det mig umuligt å betale; jeg siger det rent ud, forat De ikke skal gøre Dem illusjoner. Jeg vil dog ikke ruinere mig, jeg måtte jo være gal, om jeg betalte Dem tre hundrede kroner for den stol: kort og godt: jeg giver Dem to hundrede for en, ikke mer. Hvad jeg finder en ting værd, vil jeg betale, men ikke mer.»

Han drar frem pengene, mens han sier at hun sikkert kunne ha fått mer av en annen, men dette er altså det meste han kan by. Martha ler av hans iver etter å eie dette verdiløse møbel og ber ham beholde pengene. Hvis han allikevel absolutt vil betale for den, kan hun til nød ta imot i hvert fall et par kroner. Mer vil hun ikke ha. To kroner. Han forsøker igjen å overbevise henne. En annen kjøper ville sikkert gitt 300, men han kan dessverre ikke strekke seg så høyt. Han vil tenke seg om hvordan dette skal løses, og er for øyeblikket nødt til å gå. Hun må love å ikke selge stolen til noen andre før hun har snakket med ham. Han vil komme igjen, og hun må huske på at han var der først. Så går han.

På veien hjem får Nagel den storslagne ideen at han vil be en bekjent gå på besøk for å by på stolen. Han instruerer en dansk venninne om å drive opp prisen til 220 kroner.

Det går noen dager og Nagel går igjen på besøk til Martha Gude. Han får høre at det har vært besøk i mellomtiden og personen bød 220 kroner for stolen. Nagel spiller opprørt over disse «fordærvede kvinnfolkene som stikker snuten sin i alt». Han gjør seg sint, slår armen i bordet og sier at hun må være splittergal som ikke vil selge ham stolen. Han har aldri truffet maken til ufornuft. Hun må da ta imot pengene og avslutte handelen. Han trygler.

Så går han over til å spille mistenksom. Har hun kanskje fått tak i stolen på uærlig vis? Martha får tårer i øynene over en slik tanke og forklarer at bestefaren hadde vært sjømann og tok med seg stolen fra utlandet.

Nagel sier at nå vil han ha slutt på dette tullet, legger to hundrekronersedler på bordet og sier: vær så god! Hun blir så rådløs at hun stryker ham over håret og får tårer i øynene, og ber ham i det minste om ikke å gi henne mer enn femti kroner. Men de to hundre blir liggende på bordet.

Han rejste hovedet og så på hende. Dette hvidhårede fattiglem, pige i firti år, med et sort, glødende blikk endnu og alligevel med et væsen, der minded om en nonne, denne sære og fremmedartede skønhed virked på ham og fik ham for et øjeblik til å vakle. Han tog hendes hånd, klapped den og sagde: «Gud, hvor De er rar, kære! – Men i det samme rejste han sig hurtigt op fra sit sæde og slap hendes hånd.»Så håber jeg, at De ikke har noget imod, at jeg tager stolen med mig nu med det samme» Og han tog stolen til seg. Hun var åpenbart ikke lenger bange for ham; da hun så at hans hænder blev smudsige ved berøringen av det gamle møbel, grep hun straks i lommen og rakte ham sit lommetøklæde å tørre seg med.

Han ber henne gjemme pengene, og ikke fortelle det til noen. Det kan tenkes at hun mister sin trygd, antyder han, hvis noen får nyss om handelen. Det kan også være andre som har lagt merke til stolen. Og så gir han henne også noen sedler i tillegg slik at hun har vekslepenger dersom noe skulle oppstå, og sier at dersom det blir spørsmål om handelen må hun fortelle at hun har solgt stolen for et par kroner for å unngå å vekke oppmerksomhet. Han insinuerer at det kan være farlig. Hun burde nok henge underkjolene opp foran vinduet slik at ingen kan se at stolen er vekk.

Etter dette går han ut og er lykkelig.

«Han gikk og tog stolen med sig. Han stråled over hele ansigtet, fniste og lo højt, som om han havde utført en fiffig skøjerstreg. «Gud bevare mig, hvor hun sidder og er glad» sagde han oprømt. «He-he, hun får næppe sove inat for bare rigdom!»

Dette er en altruistisk fortelling hvor juks og løgn benyttes i det godes hensikt for å ivareta Martha Gudes anstendige selvfølelse. Det er gjennom små samhandlingsepisoder at Knut Hamsun demonstrer sitt talent. Hans bøker er krydret av finurlige pussigheter. Også de svake og marginaliserte får en hensynsfull behandling og sympati fra forfatterens side. Spesielt i anledning Hamsun-jubileet er det viktig å kunne trekke frem hans evne til å beskrive slike innfall som det Johan Nagel fikk, skøyeraktig, vart og kjærlig.