Sakset/Fra hofta

Storbritannia har fått ny forsvarsminister, Bob Ainsworth. Han sto ikke øverst på listen, var ikke spesielt kvalifisert, og er klar over det selv. I intervjuer beklager han at han ikke har en høyere akademisk grad, og barten synes han også er upassende. Men dette er nesten rørende, skriver Simon Heffer i Telegraph. Det er lenge siden Labour viste noen interesse for de væpnede styrker.

Menneskene som styrer Labour «forlot» hæren i sin ungdom, da de var aktivister. Kulturen var anti-militaristisk. Denne kulturen har de hatt med seg inn i sitt voksne politikerliv. Resultatet er et forsvar som har færre og færre kapasiteter, og en manglende vilje til å gjøre noe med det.

Den samme analysen kunne passe på Norge. Det er ingen tilfeldighet at forsvaret er bygget ned samtidig som eliten har gjort ordet nasjonalisme til et suspekt ord. Man synes å glemme at forsvar handler om å ofre livet. Hvem vil ofre livet for det nye fellesskapet hvis det er bygget på wishy-washy retorikk?

Labour used to understand the meaning of patriotism. Think of people like Ernie Bevin, the former trade union leader who had almost no formal education worth speaking of: his contribution to the war effort was immense, and from 1945 he served as one of the greatest foreign secretaries in our history. People like Bevin, and those he represented in the Labour movement, understood the importance of the Armed Forces to the protection of our way of life. They also understood the patriotic motivations of those who chose to serve in them.

It is that last point, especially, that is lost on Labour today. We are ruled by a rough crew who mainly began their very undistinguished political careers as hirsute student union activists. They then progressed to CND activism, at a time when being in the Labour party and supporting not just the nuclear deterrent, but the very existence of the Armed Forces, was the kiss of political death.

It was pumped into the bloodstream of these people 30 years ago that the Services were a tool of capitalist and imperialist oppression. They may have grown up since in some regards – how ironic it is that this Government should have put our Armed Forces at the disposal of the once-hated American superpower – but the wilful ignorance of what the Forces are, and what support they require, continues to this day. Labour’s disregard has passed from hostile to neutral; it remains utterly, and literally, lethal.

We could replace Mr Ainsworth, but what purpose would that serve? He would merely be followed by someone with a different set of inadequacies. We could, and probably will, elect a Tory government, and get a new defence secretary; but the present spokesman, Liam Fox, is crippled by an inability to make spending promises of the sort that may have to be made if the Forces are to be properly served. I have asked if the Tories would consider sacking some of the 100,000 people who work in the Ministry of Defence, but that appears to be out of the question, given the importance of protecting Mr Brown’s client state long after he has gone to his grave.

So pity poor old Mr Ainsworth, chucked into this trench without any training, and with a rifle that won’t fire. But pity our heroic, abused Servicemen even more.

Hva går så pengene til? Mikael Jalving har en interessant observasjon i sin blogg i Jyllands-Posten. Hele samfunnet er snart på bidrag. Alle roper på overføringer fra staten; og ingen ser ut til å stoppe og spørre om det ikke har en pris. Under den økonomiske krisen ønsker man enda større statlig engasjement og styring. Også tiltakene som skal demme opp for ledigheten har en pris. I Sverige støtter man byggeindustrien. Dette skal være keyniansk politikk, men er det ikke noe som skurrer når en mann får 100.000 i støtte for å pusse opp huset?

Når man kontrasterer dette med krisen i forsvaret ser man at noen har valgt hvordan pengene skal brukes. I Norge har vi ikke penger til veier, det må forbrukerne betale selv, vi har et mini-forsvar, men vi har støtteordninger som bare vokser og vokser. Hvordan kan myndighetene forvente at de skal stoppe en trend som de selv har initiert? Støtte fra staten er en måte å kjøpe borgernes lojalitet på. Det passiviserer.


Tilskudslandet

I JP’s artikelserie om danskhed savnes det måske mest sigende træk ved nationen, sådan som den har udviklet sig politisk i løbet af den seneste generation: Tilskudsdanmark. Det forhold, at snart sagt enhver menneskelig aktivitet lige fra studenterliv til pensionisttilværelse, herunder også selvvalgt lediggang, er berettiget til tilskud og overførselsindkomst af en eller anden art.

Et dugfrisk eksempel, der endnu venter på at blive gennemført snarest muligt, blev promoveret af velfærdsstaten velvillige tjener, Danmarks Radio, i TV Avisen onsdag aften.

Her hed det bl.a., at regeringens seneste støtteordning til private byggeprojekter på halvanden milliard kroner, den såkaldte renoveringspulje, ikke er tilstrækkelig. De mange penge havner tilsyneladende ikke der, hvor de efter den politiske plan skulle havne og sætter ikke gang i beskæftigelsen blandt håndværkere og entreprenører.

Derfor var TV Avisen rejst til Sverige for at fortælle historien om, hvordan den svenske (borgerlige!) regering har valgt at punge meget mere ud på at få gang i byggebranchen og talt med en svensker, der grinende fortalte, at den svenske stat havde betalt 100.000 kr. i tilskud til at han kunne få udført facadearbejde i sit hjem. Og at han også ville kunne trække aflønning af gartner og rengøringshjælp fra i skat.

Man forstår godt, hvorfor svenskerne griner. Først og fremmest ad deres regering. Når den er så dum, kan man jo ligeså godt tage pengene fra den.

Men se så hvad der sker i Tilskudsdanmark. Straks foreslår Dansk Byggeri og Håndværksrådet, at vi efterligner svenskerne, altså, at den danske (borgerlige!) regering må se at kaste ligeså mange penge i grams som den svenske regering – for at få gang i hjulene, som man siger, når man ikke stoler på egne kræfter.

Nu venter vi bare på, at Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti sammen med flere relevante lobbygrupper for et stadigt voksende offentligt forbrug foreslår det samme. Og at regeringen iler med at tilslutte sig forslaget af frygt for folkestemningen, som regeringen for længst har opgivet at påvirke i en anden retning. Den vil jo gerne genvælges, ikke sandt?

Fuldkommen borte er den betragtning, at statens penge ikke kommer fra oven, men fra skatteyderne selv, og at de penge ikke bør gå til, at private boligejere gerne vil have en ny facade eller luget ud i ukrudtet, men derimod til statslige basisydelser som sygdom, uddannelse, børnehaver, veje og alderdom – ikke alt muligt andet pjat, bare fordi Dansk Byggeri og Håndværksrådet gerne vil mele kagen for deres egne medlemmer, mens konsulentdrengene og -pigerne naturligvis snedigt henviser til kollektive goder. Kunsten at maskere sig, det har de jo lært i Tilskudsdanmark.

En anden og alternativ vej ud af krisen for byggebranchen, i stedet for statstilskud og papirnusseri, kunne være at sænke priserne, så kunderne pludselig ville få råd til at få lavet noget af professionelle håndværkere. Det gør man alle andre steder på markedet – hvis man sælger sko, viskelæder eller kommunikation, som jeg selv. Så sænker man prisen i en krisetid, indretter sig på de ny forhold, tilpasser sig markedet. Men nej, ikke i Håndværksrådet og Dansk Byggeri. Der kan man ikke lide konkurrence. Man vil meget hellere have tilskud fra nogen, der er større end en selv. Staten.

Vor tids største indenrigspolitiske problem er ikke kun statens størrelse, som er grotesk målt efter alle tilgængelige historiske alen. Men tillige at alle skriger på den og vil have mere, dag og nat. Når selv det private erhvervsliv skriger med, så bliver staten aldrig mindre, skatten aldrig lavere og den personlige frihed aldrig autentisk.

I stedet har vi håndværkere, der vil på støtten. I stedet for at levere kvalitet, som kunderne vil have og kan betale og kommer tilbage for at få mere af – frivilligt. Det er naturligvis alt for besværligt og langt lettere at ringe til kommunen og bede om penge til at renovere hr. og fru Jensens udestue.

Her ligger landet. Tilskudslandet.

Egentlig troede jeg, at jeg havde mødt de dårlige håndværkere, jeg skulle i mit liv. Men nixen-bixen. De var ikke blot branchens brodne kar; de er tilmed organiseret i lobbygrupper som Dansk Byggeri og Håndværksrådet. Som i frækhed slår alt, hvad jeg endnu har mødt eller hørt om, og det siger vel at mærke ikke så lidt.

Skodhåndværkere, det er, hvad I er.

Det er et gapende hull i vårt fysiske og mentale forsvar. Hvem skal ta det opp når mediene går helt over stag fordi norske soldater i Afghanistan har drept en person som ikke stoppet på advarsel?

Man vil gjerne ha et forsvar, men det skal ikke brukes. Det er en lissom-krig de tenker seg. Tilskudd derimot har bare positive assosiasjoner. Vel, misbruk er ikke bra, heter det. Men hva hvis det er selve tilskuddene som ødelegger oss?