Nytt

Mange og viktige paroler var med i årets 8.mars-markering i Bergen. Likelønn var et gjennomgangstema og er selvsagt en prinsipielt viktig kamp. Problemet er bare at likelønn er ikke en gang en relevant problemstilling for kvinner som ikke kan bevege seg utenfor døra uten mannens tillatelse. Så hvorfor ofrer ikke de selverklærte forkjemperne for minoriteter og undertrykte disse kvinnene et eneste banner på årets kvinnedag?


Er virkelig seks-timersdagen den viktigste kampen?

Magnhild Folkvord, journalist i Klassekampen, var hovedtaler på dagens markering og fokuserte hovedsakelig på viktigheten av seks-timersdagen. Hun hadde selvfølgelig ikke unngått å høre Siv Jensens kritikk av årets 8.mars-paroler og åpnet med å fordømme all vold mot kvinner, spesielt vold i nære relasjoner. Som Folkvord påpekte opplever 100.000 kvinner i Norge hvert år vold fra nåværende eller tidligere partnere. Men Folkvord ønsket å fjerne begrepet æresdrap, da hun mente at all familievold uten hensyn til kulturell bakgrunn bør kalles patriarkalsk vold. Dette er jo ikke spesielt overraskende tale fra den norske venstresida, men ganske provoserende med tanke på at vi i dag vet at gjenopprettelse av ære er et vanlig motiv for drap på kvinnelige familiemedlemmer, spesielt i kollektivistiske kulturer.

Folkvord gjorde imidlertid noen viktige betraktninger om likelønn og seks-timersdagen. Å heve lønnsnivået i såkalte kvinneyrker ville gjøre yrkene betraktelig mer attraktive for kvinner og menn og seks-timersdagen kan muligens være et botemiddel mot den stadige større strømmen av uføretrygde nordmenn.

Videre var demonisering av «islamofoben» Siv Jensen et selvfølgelig innslag som i enhver god appell fra venstresida. Folkvord spurte om Frp-formannen hadde undersøkt hva innvandrerkvinner er opptatt av på 8.mars og ignorerte lett det faktum at det hadde heller ikke arrangørene av 8.mars-markeringa. Innvandrerkvinner var ikke engang verdiget en parole!

Kampen for grunnleggende rettigheter

Suba Ganeshalingam, leder i den tamilske kvinnegruppen i Bergen sin appell om den tamilske sivilbefolkningens lidelser som følge av borgerkrigen på Sri Lanka stod i sterk kontrast til Folkvords tale. Hennes appell var ikke bare en følelsesmessig beskrivelse av de forferdelige forholdene på Sri Lanka, men den viktige påminnelsen om at mange kvinner mangler retten til utdanning, jobb, selvbestemmelse og kontroll over egen kropp. Når de fleste av de politiske partiene nekter å erkjenne at dette også gjelder mange jenter og kvinner i Norge, er dette intet mindre enn et svik. 8.mars-markeringa i dag blir dessverre en hån mot sin opprinnelse med tanke på at kampen for grunnleggende menneskerettigheter står i bakgrunnen og ikke i forgrunnen av arrangementet.

tekst og foto: -Elisabeth Guåker