Gjesteskribent

Av Ragna Vestlie

Riksarkivaren

I hele sitt liv fikk Wergeland aldri den prestestillingen han ønsket seg. Det er tvilsomt om den egentlige grunnen var levemåten hans. Mange menn som hadde en livligere studietid enn Wergelands bak seg, hadde ikke problemer med å få seg et embete. Antagelig hadde Wergeland vært litt for opposisjonell mot kongen, selv om han også skrev vakre tekster til kong Carl Johan.

Den stillingen Wergeland til slutt fikk, var stillingen som Riksarkivar. Jubileumsåret har medført ny kunnskap om Wergelands arbeid her. Han utførte et nybrottsarbeid, skaffet nye hyllemetre, fornyet lokalene, la visjonære planer for arkivets fremtid og var forut for sin tid når det gjaldt forståelsen av hva nye papirtyper kunne bety av lagringsproblemer for arkivene.

Konflikten rundt utlysningen av stilllingen blir også behandlet på nytt. Mer om dette kan man lese på nettstedet Wergeland2008.no.

Musikken

Wergeland hadde sans for musikkens betydning, både folkelige viser som han bidro til å samle inn og for kunstmusikken. Her ønsket han seg både nasjonal musikkutdanning og et nasjonalt orkester og opera. Han ga ut billigtrykk med sine sanger, og ellers blant annet en sangbok beregnet på sjøfolk, som på den tid ikke nøt stor respekt i samfunnet.

Familieliv

Wergeland var sønn av prosten Nicolai Wergeland og hans kone Alette (f Thaulow). Dette brevet skrev han til sin far i 1814:

«Gode Fader, vil du unde meg at komme på Comedie, thi jeg har ikke været der meere end en Gang og den Gang fik jeg ikke set mere end den første Acht med Liniedands og lidt i de andre Achter og det meste av den sidste så at jeg ikke fik set alle de Konster Dhrr: Paran og Winther gjorde, og mere har jeg ikke at skrive deg til.»

Moren var en utadvendt og ukomplisert person, mens faren opplevde depresjoner og skuffelser i sittt yrkesliv. Søsteren Camilla skulle også bli en begavet forfatter. Her er Henriks brev til henne da hun gikk på skole i Danmark:

«Jeg kan hilse deg meget fra Gråpus. Han ligger og snorker på Commoden, mens jeg skriver dette. Han trives særdeles vel, og jeg har klippet et lidet Mærke i hans lodne Hale forat kjende ham, nå han lusker over Gården
(…)

Gråpus med påholden Pen. NB. Dette er et facsimile av Pus’s Pote.
(…)

Lad meg se, Du som en rask norsk Gjente beholder dit Mod, er flink etc.
Her er alt Gudskelov vel. Du skal holde mere av Nordenvinden end av alle andre Vinde, fordi den kommer fra Norge,og av et Grantre, om du ser noget, mere end av andre Treer!»

Camilla led under tidens begrensede kvinnerolle og gjorde en banebrytende innsats for
kvinnesaken i Norge. Hennes forelskelse i brorens «erkefiende», Welhaven, økte spenningene innad i familien.

Kjærligheten

Wergeland var forelsket mange ganger i sittt unge liv og la hele sin sjel i det hver gang. Mange dikt skapte han til de kvinnene han var betatt av, og han kom opp i mange merkelige sittuasjoner når han prøvde å vinne disse kvinnenes hjerte. Den stadige avvisningen tæret på ham. Av og til var han dypt nede, som da han kastet seg fra låvebrua etter at Hulda Malthe hadde avvist ham.

Den som han endelig vant, var Amalie Sofie Bekkevold, som han forelsket seg i da han trodde han var ferdig med kjærligheten. Med henne hadde han et lykkelig ekteskap, selv om det forble barnløst. De tok til seg Wergelands sønn fra et annet forhold, Olav Knudsen, som senere ble en kjent gartner.

Fest og spetakkel

«Da jeg kom til Universitetet slapp Skolen en urolig, spetakkelfull Dreng på 17 År ut i Verden. Jeg slo meg sammen med likestemte Kammerater – det vil si slike, som med et fullt Glass i Hånden, med et fullt Hjerte så ned fra en svimlende Frihetshøyde på den vide Verden».

Dette er Wergeland egne ord om sin ungdoms- og studenttid. Den var livlig! (Teksten finnes i tekstsamlingen.) Ettertiden har hatt vanskelig for å balansere bildet av festløven Wergeland med sliteren Wergeland som var under et voldsomt arbeidspress. Begge fantes, men den første er mer underholdende enn den andre!

Wergeland var utstyrt med livlig fantasi. og var kjent for å smøre tykt på når han fortalte om sine bedrifter: «Jeg har mine ører fulde av Blod. Han kalte Lerche en svinepels, hvorpaa jeg skar et Øre av et syltet Svinehode og kastede i Ansigtet paa ham,» skriver han i et ungdomsbrev. Det er en utfordring å vurdere hans pålitelighet som kilde. Til hvem skrev tyveåringen hva? Hvor har han en tendens til å dramatisere? Hvor skjønnmaler han?

Det finnes også en rik flora av anekdoter. Wergeland var en legende alt i sin egen samtid og mange likte å fortelle historier om ham – gjerne historier hvor de selv også var med. Det er klart at de fleste av disse historiene hverken kan bevises eller motbevises, men det finnes et unntak.

Denne vandrehistorien er den mest kjente, og har fått plass i Yngvar Ustvedts Wergelandsbiografi sammen med andre historier fra samme kilde. Det gjelder avdukingen av støtten over Christian Krogh, en kontroversiell mann i Sverige. Wergeland skulle holde talen ved avdukingen av byens første offentlige monument, det var det ikke mange andre som turde, men dette har kommet i bakgrunnen for historiene om hva som skal ha skjedd natten før.

Wergeland skal ha drukket seg full denne natten, deretter kommet opp i slagsmål og samtidig ha gitt fra seg alle klær til en fattig. Han skal så ha våknet i bakrus uten klær og måtte finne en bonde og å låne vadmelsklær av. Så bega han seg – meget forsinket – til avdukingen. Her holdt han en tale som ble mottatt med voldsomt bifall av mengden – stortingsrepresentanter innkludert – som altså hadde stått og ventet et par timer!

Men tilstede ved avdukingen var også Frans Anton Ewerlöf, svensk stattholdersekretær i Norge og allment ansett som spion. Han var upopulær i Norge og førte derfor et ensomt liv på Lille Frogner. I en rapport til utenriksminister Wetterstedt, tegner han bildet av den omhyggelig forberedte taleren Wergeland, tilstede i god tid, korrekt antrukket i «brun bonjour», med manuskriptet i hånden og rose i knapphullet. Han holder en tale som vekker stort bifall. Etter dette avholder Stortingsrepresentantene sitt møte uten forsinkelser.

I følge en offisiell rapport som ble skrevet samme dag, er det altså ingenting som stemmer i den klassiske myten. Dette minner oss om å behandle andekdotene om Wergeland kritisk, selv om de er sjarmerende. Kanskje finnes det bak alle vandrehistoriene en dikter som vi enda ikke helt har lært å kjenne?

Felles for «Wergelandsmytologien» er at den rasjonelle Wergeland står i bakgrunnen for bildet av villmannen. Dette er en merkverkdighet – ettersom hans livsverk krevet høy rasjonalitet og tankeevne, og hans intellektuelle kapasitet var stor. Men det hjelper ikke. Norsk Wergelandsmyte har hatt liten plass for intelligens. Det er han som var så vill og drakk så mye – ikke han som var så smart og skrev så mye.

Auksjon over Grotten

Wergeland var involvert i mange rettssaker som etterhvert kom til å koste ham mye, også økonomisk. Rettssaken mot prokurator Praem var den verste, og selv om Wergeland var overbevist om at det var han som dypest sett hadde rett, ble saksomkostningene så store at han mot slutten av livet måtte selge Grotten, hjemmet han var svært knyttet til.

Grotten» ble solgt i januar 1845 – et halvt år før Wergelands død. Han reiste så et lite hus i Pilestredet – som ble hetende «Hjerterum».

Siste reis

Mot slutten av livet var han klar over at tilstanden var håpløs, men han var i aktivitet til det siste, blant annet med omdiktning av sitt hovedverk og selvbiografien «Hasselnøtter».
Også i selvbiografien skapte han sine egne regler for hva man kunne skrive. Han omtalte sin egen død og satte forordet til verket midt i boken («Fortale der ingen fortale før har stått»). Som avslutning forestiller han seg at hans kranium blir funnet på en gravlund og så tatt med til universitetet, der kraniet holder tale til studentene.

Diktene han skrev på dødsleiet, står i særklasse. Fire av dem er tatt med i tekstsamlingen – de mest berømte er «Til min Gyldenlakk» og «Nu siste reis meg forestår» – en sjømannsvise om døden. Tiden på dødsleiet har fått legendarisk status på grunn av det mot dikteren møtte sin skjebne med. Han forsonet seg med gamle venner. Han holdt sitt siste møte i Kaal og rodselskapet: «Tilstede: Presidenten – solo».

Kvelden før hans død var det fullt av folk rundt hans nye hus «Hjerterum». Begravelsen var et vitnesbyrd om hans stilling hos de fattige menneskene som fylte gatene da han ble ført til sitt siste hvilested.

Henrik Wergeland (1808-1845) – Del I

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også