Av Ragna Vestlie:

Henrik Arnold Wergeland ble født 17 juni 1808 i Kristiansand. Aldri kunne vel borgerne av den lille byen forestilt seg hvilken plass i Norges kulturhistorie dette spedbarnet ville komme til å innta.

Han levde et kort liv. I 1845 ble han i Kristiania – det senere Oslo – revet bort av en sykdom som man da trodde var tuberkulose. Senere forskning antyder at det kan ha vært lungekreft.

Diktverk

Henrik Wergeland skrev i mange sjangere – dikt, farser og dramaer, kortprosatekster og journalistikk. Diktene kan være dramatiske med replikker og skuespillene lyriske – sjangerene var tøyelige hos Wergeland.

Han brøt nye veier formelt, prosadiktene hans står i en klasse for seg og ingen norsk forfatter benytter seg av et større ordforråd. Prosatekstene var ofte sterkt samfunnskritiske.

Språkføringen sjokkerte samfunnseliten. I denne sammenhengen må vi huske at dette var eliten som noe senere ble sjokkert over M B Landstads julesang Fra fjord og fjære. Man mente at ord som fjord og fjære luktet fjøs.

Wergeland sa gjerne at han som dikter var delt i to. Det var poeten Wergeland, intens og lyrisk.
Så var det de rabulistiske og «koboldaktige» sidene som kom til uttrykk i farser og karikaturer.
Wergeland satte gjerne navnet Siful Sifadda som forfatter av sine farser. Siful Sifadda var mer Wergelands alter ego enn et pseudonym – en uærbødig og ukonvensjonell skribent som ikke vek tilbake for noe.

Wergelands kunnskaper ligger tett opp under overflaten av det han skrev. Han studerte medisin og teologi, og holdt kontakt med hva som rørte seg i europeisk politikk. Han var en ivrig botaniker og reiste i tillegg i flere europeiske land.

Kanskje var det en skjebnens ironi at Wergeland med all sin energi og kreativitet skulle bli født akkurat i det lille landet Norge hvor man knapt noen gang har visst hva man skulle gjøre med ham.

Ingen har for eksempel greid å introdusere ham i en internasjonal sammenheng.

Folkeopplyser

Wergeland var en ivrig folkeopplysningsmann og en forkjemper for småfolk. Han brukte en sommer i hagen på Eidsvoll Prestegård på å skrive ned klager fra fattigfolk, og ble stemplet som oppvigler.

Han meldte seg inn i Selskabet for Norges Vel for å virke for folkebiblioteker, og utformet forskrifter for slike «almueboksamlinger» og lister over egnede bøker. Det var den jevne mann og kvinne som skulle nyte godt av disse. Dette var programmet for en god bonde – å «…lære at føre din Plog med Stolthed; du skal gaae som oplyst fri Mann bak den, ikke som tanketom, sløv Mørkets Trel».

Wergeland var av motivasjon nasjonsbygger like mye som internasjonalist, og dette arbeidet hadde til hensikt å løfte Norge opp, som en opplyst og selvstendig nasjon.

Han virket for dyrking av nyttige grønnsaker, bedring av kostholdet hos fattigfolk, renslighet og bedre levekår. Han startet «Kaal og rodselskabet» som sendte frø og planter til husmenn.

Han skrev om norsk historie og norsk språk og redigerte flere tidsskrifter, blant annet For Almuen, For Arbeidsklassen og den opprørske avisen Statsborgeren som hadde kort levetid. Han ville at staten skulle betale for opplæringen av barn, for: «…hvilken uberegnelig Rigdom av åndsgaver gaaer ikke tilgrunde i Armodens Masser!»

Samfunnsdebattant

Wergeland var aktiv i samfunnsdebatten. Temaene han tok opp hadde stor variasjon, men kjærligheten til frihet og opplysning, og motviljen mot standsforskjeller og urettferdighet ligger som en grunnsten i hele produksjonen.

Det var ikke alltid lett å være en debattant av Wergelands merke i det daværende Norge. Slik skriver han til Morgenbladets redaktør Stabell: «Det er nidings spill De driver med mig, Stabell! Angripe mig med at tilskrive mig de laveste motiver og handlinger – samtidig som De nekter mig at forsvare mig!» I vår tid hadde han kanskje startet en blogg?

Det berømte diktet Meg selv er et tilsvar til Morgenbladets angrep på ham, og er blant tekstene i denne samlingen. Wergelands deltagelse i samfunnsdebatten medførte atskillige injuriesaker som bidro til å sverte ham.

Stumpefeiden

Den mest kjente debatten i ettertiden, er «stumpefeiden», en debatt som ble ført med «stumper» – små sarkastiske rim. Den legendariske hovedmotstanderen var Johann Sebastian Welhaven, en vakker og begavet student fra Bergen.

Welhaven åpnet kampen med det anonyme diktet Til Henrik Wergeland som begynner med den kjente linjen Hvor længe vil du rase mot fornuften? Han hevdet at Wergeland selv ikke kunne forstå mer enn halvparten av det han skrev. Vi kan antagelig derav slutte at Welhaven i hvert fall ikke forsto det.

Welhaven oppfattet seg som fornuftens talsmann som ønsket en klassisk diktning under strenge formregler. Han hadde heller ingen stor tro på Norge som selvstendig land. Wergeland var kontrasten, begeistret patriot og en dikter som skapte sine egne regler. Bortsett fra diktningen og personlig rivalisering, var det Wergelands den gang politisk ukorrekte patriotisme som var anstøtsstenen mellom de to.

Wergelands religion

Wergeland var utdannet prest. Kristendommen var grunnleggende for ham, samtidig som han var kritisk overfor misbruk av kristendommen som politisk maktmiddel. Mot slutten av livet ble tekstene hans enda mer orientert mot kristendommen. På dødsleiet omarbeidet han hovedverket Skabelsen, Mennesket og Messias og kalte den nye versjonen Mennesket. Her finnes delen Jesu Aandlige Oppstandelse.

Denne delen er en visjon om at kristendommen – forstått som de gode gjerningers religion – reformerer verden. Rabbinere og mullaher blir døpt, minaretene spiller salmer og til og med fra «Ahmeds moské» (den berømte blå moské i Istanbul) ringer det kirkeklokker. Dette medfører også avskaffelse av alt slaveri, full likestilling mellom mann og kvinne, frihet, utdannelse og helsepleie for alle, og soning for overgrep mot svakere folkegrupper. (Se «Hovedverk» i tekstutvalget.)

Det er altså ingen grunn til å tro at Wergeland skiftet religion mot slutten av livet. Utsagnet «jeg dør som Deist, en Allahs ærbødige dyrker» – har blitt mistolket da Deismen ikke lenger er så kjent som religiøs retning.

Wergelands toleranse mot annerledes troende sto allikevel alltid fast. Dette er klart uttrykt i hans kritikk mot Grunnlovens utestengelse av jøder: «Jeg tror vår grunnlov best på jord / dog ei at best er hvert et ord./ Således tror jeg for eksempel/ enhver bør velge fritt sitt tempel/ man friest være bør i tro/ thi bør forandres Paragraf 2.» Se ellers diktet De tre under temaet Toleranse.

Religionen gjennomsyret Wergelands tekster og var grunnlaget for mye av hans tenkning. Ofte møter vi i Wergelands tekster mennesker som er knust av verdens urettferdighet. I en metafysisk dimensjon står det da engler hos disse menneskene. Englene er rettferdighetens sendebud, de teller tårene og svettedråpene hos de misbrukte og bevarer dem i minnet til rettferdighetens time slår. Dette er et trekk som kan være vanskelig å fatte for dagens lesere, men det er en integrert del av Wergelands rettferdighetsbegrep. Rettferdighet handler ikke bare om denne verden.

Uttrykket Halleluja er ofte i bruk – dette var før Halleluja-kristendommens tid, og ordet hadde en annen virkning enn nå.

Jødesaken

Jøder var av religiøse grunner utelukket fra Norge. Wergeland engasjerte seg sterkt for å gi dem adgang til riket. Da saken ble behandlet i Stortinget skrev han en appell som han selv utleverte til stortingrepresentantene før møtet. Her sto det (i modernisert språk):

Til Stortinget
Det som er moralsk riktig bør skje. Det er også moralsk nødvendig og nyttig i Tiden, om enn dets Nytte ikke for Øyeblikket kan oppdages.
Dette er likeså visst som, at det som er moralsk dårlig bærer sin Straff i seg; om det enn er tilsynelatende nyttig for Øyeblikket.
Dette er Grunnloven for Guds Regjering, for den moralske Verdensorden, og anbefales til Ettertanke i Anledning av Dagens sak, betreffende vor Grundlovs § 2, siste Passus.

Wergelands to diktsamlinger, Jøden og Jødinnen taler jødenes sak i Norge.

Ragna Vestlie

Les også

-
-
-
-
-