Kommentar

Å følge den amerikanske valgkampen er mer spennende enn på lenge. Denne gang er det to outsidere som konkurrerer. De er ikke in it for the money. McCain er true grit, Obama er den begavede, karismatiske som ønsker ikke bare to make a difference, men forandre verden. Det hvelver seg et himmel av håp over begge, de er begge idealister, på sin måte.

De sier begge noe om essensen av USA: at man får sjansen til å begynne på nytt. At politikk handler om visjoner og idealer. De tar ord i sin munn som en europeisk politiker ville bli flau over å si.

Hvorfor er Europa blitt så redd, så tam, så fylt av brødpolitikk, av kompromisser? Europa liker å tro at det har laget den beste av alle verdener. Men skal sitte i et tykt polstret rom for å kunne hevde som Ivar Neumann gjorde i «Verden på lørdag», at USA er aggressivt og står for alenegang som vil pådytte andre sin styreform, mens Europa har erfaring med mangfold og lar tiden arbeide og folk selv finne ut hva de vil ha. Apropos det: Russerne vil ha den sterke mann, fikk vi vite. Det er deres natur, og derfor trives de med Putin.

Det slo oss at for en med tversoversløyfe er det en viss tilfredsstillelse å kunne si at noen folk liker å leve med lenker, at de liker å bli undertrykket. Det er den skadefryden en viss type elitære alltid har hatt; av å vite at de er bedre enn andre, og at makten begunstiger dem. Enten det var en prest i det gamle Europa eller en forsker i det nye. Rangstigen tilsvarer den «indre orden», slik det bør være. (Slik krigen i Kaukasus skyldes urgammelt hat og slik Putins maktpolitikk ikke bør overraske oss i det hele tatt, for dette er «god, gammel» russisk stormaktspolitikk, ifølge Neumann). Det utrolige er at dette reaksjonære vrøvlet kan serveres i studio med en nikkende reporter som synes dette er kloke tanker.

Amerika setter som så ofte før Europa i relieff. Mange er blitt skap-amerikanere. Jeg hører historier om venstreorienterte som drar til USA og finner at USA har noe de har savnet hjemme: følelsen av å kunne begynne på ny, at morgendagen er et blankt ark.

Det er noe tungt over Europa. Europa er tung av historie, mørk historie. EU-alderen introduserte oss for velstand uten sidestykke, men nå vokser problemene. Europa har mistet troen på seg selv. Det har ingen retning. Hvor skulle den komme fra? Den nasjonale identieten omkalfatres og det defineres et nytt fellesskap, som om fellesskap er noe man kan ta på seg som en ny frakk.

To bilder som sier noe om hvor denne motløshet og resignasjon kommer fra:

Det danske Trykkefrihedsselskabets bibliotek ønsker å utgi boken om Aisha av Sherry Jones: The Jewel of Medina. Det fikk Nørrebro-imam Abdul Wahid Pedersen til å skrive et åpent brev i Politiken der han advarte mot nok et stunt for ytringsfrihet. Var målet å gjøre Danmark til et symbol på provokasjoner? Han slengte også på islamofobi, nynazisme og diverse andre komplimenter, for sikkerhets skyld.

Hvem er Pedersen? En danske som konverterte. Konvertitter blir ofte mer katolske enn paven. Men nettopp fordi han er dansk burde Pedersen vite og kjenne til hva man kan si i et demokrati. Nettopp av den grunn er det ekstra urovekkende å lese hva Pedersen har fått seg til å si. Han er ikke opppvokst på landsbygda i Pakistan.

En leser skrev inn og spurte Wahid Pedersen hva han mente om steiningen av en voldtatt kvinne i Nigeria, som var blitt gravid:

I det nordlige Nigeria har befolkningerne ved flertalsbeslutninger valgt at indføre islamisk lovgivning, og det er jo derfor noget, som resten af verden må tage til følge. Som jeg læser dit spørgsmål, fornemmer jeg, at du helst så, at muslimer verden over vil bebrejde de nigerianske beslutningstagere, at de har valgt denne vej.

Vi kan hurtigt blive enige om, at stening til døde er en meget grusom form for afstraffelse, men det ændrer ikke på, at den set i et islamisk lys, er blevet forordnet af Skaberen selv. Vi er derfor umiddelbart ikke bemyndigede til at ændre på samme.

De ting, som er givet i Koranen eller af Profeten Muhammad i en utvetydig form, står for så vidt ikke til diskussion blandt muslimer. I samme øjeblik vi ville sætte disse ting til diskussion, ville vi jo i bund og grund have erklæret os som ikke troende på Allah og Hans budbringer og ville dermed have stillet os selv uden for Islam.

Det får du naturligvis ikke nogen muslim til at gøre.

Når Allah har foreskrevet en så voldsom og uhyggelig straf, skal det forstås på rette måde. For det første er det meningen, at folk ikke skal begå hor, og Allah har derfor stillet en straf i udsigt, som kan få de fleste til at holde sig fra det.

Du skriver, at denne handling almindeligvis ikke opfattes som en forbrydelse. Det er for så vidt rigtigt nok, set ud fra en moderne vestlig tankegang, hvor selv det kristne forbud mod hor bliver ignoreret blandt kristne.

Men det er sandelig ikke rigtigt set i en global sammenhæng. Og i Islam forbliver hor og utugt forbudt, uagtet hvilken vej vinden blæser.

Der er meget strenge krav til en domsfældelse i Islam. I forbindelse med hor eller utugt skal der være fire øjenvidner til selve handlingen eller en uforbeholden – og gentagen – erklæring om, at man vitterlig har begået en sådan handling.

I langt de fleste tilfælde, hvor to mennesker uden at være gift fornøjer sig med hinanden, vil de holde det hemmeligt, og hvis de beder om Allahs tilgivelse for deres overtrædelse, vil Han også kunne tilgive dem.
..
Så nej, du får ikke danske muslimer til at protestere over selve strafformen. De mennesker, der bor i et område, hvor en sådan lov gælder, er naturligvis underlagt denne lov, om end der i Islam også er mulighed for, at religiøse mindretal inden for rammerne af den islamiske stat dømmes efter deres egne love.

Så hvor forfærdelig strafformen end er, så er den givet af Gud selv, og det er derfor ikke op til mennesker at ændre den.

Hvis vi overhovedet skulle rejse spørgsmål ved noget i denne sag, vil det for det første være nødvendigt at kende sagen fra anden siden end pressen. For det andet vil det højst være præmisserne for domfældelsen, der ville kunne rejses spørgsmål ved.

Venligst Abdul Wahid Pedersen

Man må lese dette sakte for å få det med seg: En religiøs leder i København forsvarer steining av utro kvinner og sier det er forordnet av Allah og urokkelig. Vi skriver 2. april 2002: Stening står ikke til diskussion.

Slike uttalelser kan ikke et demokrati leve med. Det kan ikke leve med mennesker som fra sin trygge posisjon forkynner at steining er forordnet av Allah. Men vi vet at store deler av dansk offentlighet snur blikket vekk og later som ingenting. Hva skulle man gjøre? Det største problemet er alle som nå forsvarer Wahid Pedersen og aksepterer ham som en legitim talsmann. Det er altså bare noen dager siden han kunne skrive sitt advarende brev i Politiken, som også rommet en klar trussel: Trykker dere denne boken blir det bråk.

I Norge har vi også en konvertitt, Trond Ali Linstad, som beveger seg langs samme spor. Han er redaktør for bladet «Muslim». Bladet er gjennomsyret av den samme lumre, fanatiske religiøsiteten.

En 17-åring gir en beskrivelse av vissheten om å ha funnet det rette, være bedre enn andre og kunne stenge verden ute som uren. Det er kun de troende som gjelder. Det ligger en klar gradering av mennesker her etter tro og den rette form for tro. Supremasismen er tydelig. Det er fariseeren som er glad han er født annerledes.

Hva gir en person fred?

Man trenger ikke å streve så hardt med hvem man er, når man har islam i sitt
hjerte. Jeg vet at jeg er muslim, og andre vet jeg er muslim.
Jeg ser ting fra mitt ståsted. Det gir forståelse for hva
andre gjør. Jeg trenger ikke å bruke mye energi på saker jeg
vet ikke er bra for meg. Jeg får kunnskap ved å se hva andre tar seg til.

Da jeg begynte å bruke hijab,
hadde jeg en svak følelse av å
være redd for kanskje å gå glipp
av ting. Men når jeg stod i
situasjoner som jeg trodde jeg
ville savne, føltes det bedre å være
borte fra dem, og et annet sted.
Noen ganger er vanskelig å gå på
skolen når du er muslim. Du
merker at tankegangen din er
annerledes enn andres. Men du
ønsker ikke å forandre deg, eller
det du står for, bare for at andre
skal like deg. Det er bra, og blir
enklere, når du vet at det er flere
som tenker som deg
Profeten har sagt: «For en troende
er livet på jorda som et fengsel,
men for en ikke-troende er det
som et paradis». Jeg har funnet ut
at det er meningen jeg skal være
der jeg er.
Dette gir en person fred. Jeg er
glad for at jeg er født inn i islam,
men mest glad er jeg for at jeg
har funnet islam‘en i meg selv.

Roua Hassan, 17 år

Det står mange innlegg om Israel og jøder. Det ble holdt en Palestina-konferanse i Oslo som har gitt mange overskrifter: – Israel må slettes fra kartet. Ingenting er bedre enn når en jøde sier noe slikt. Redaksjonen oppsummerer synet på jøder:

Islams syn på jøder og jødedom
Hva sier islam om jøder?
Synet er forskjellig, for jøder er også forskjellig.
Islams utgangspunkt er positivt.
Jødene kom med en gud-dommelig åpenbaring. De skulle spre monoteismens budskap,
om bare å dyrke en Gud, lever som Han vil, og stå til ansvar på Dommens dag. Da lovte
Gud å være med dem. Men betingelsen var at de skulle følge budene fra Gud(Bibelen, 5 Mos 28,9), og holde fast ved løftet til Ham
(Koranen, 2,40). Hva skjedde så med jødene? De vendte seg bort fra Moses, og foretrakk gullkalven. (Koranen,2,54) De brøt sitt ord til Gud (7,135) og «gikk gale veier»(61,5). De holdt seg ikke til Åpenbaringen. (5,13) De henfalt til «urettmessig tilegnelse» (5,62). «Du vil stadig oppdage falskhet fra dem, unntatt fra noen få.» (5,13)
Hva påførte dette dem selv? Gud forbannet dem og forherdet deres hjerter (5,13). De ble slått med elendighet og usselhet, og pådro seg Guds vrede (2,61). Og de skulle streife om på jorden (5,26).
Herren skulle ved ulydighet «la forbannelse, forvirring og trussel «ramme jødene, inntil de «blir utryddet og brått går til grunne» (Bibelen, 5 Mos 28,20).
At jødenes eksil er straff fra Gud, slås fast også i jødiske
skrifter (Talmud, traktat Kesubus s. 111).
Muslimer skal like fullt samtale med jøder, som et opprinnelig Bokens folk, på beste vis. Vi skal være vennlig og opptre rettferdig. (Koranen, 60,8)
For blant jødene «finnes også rettskafne folk». (5,69)
De forholder vi oss positivt til.

Det er ikke truslene og dommen, men selvsikkerheten og overhøyheten, som er det springende punkt: vissheten om at man vet hva Gud mener! Ord som rasisme og hybris blir fattigslige overfor en slik 100 % sikkerhet på å kjenne Guds vilje og planer for fremtiden.

Det er dette Europa har fått å slåss med, og det aner ikke hva det skal stille opp. Det stikker hodet i sanden, og forsøker som Ian Buruma anbefalte da han var i Oslo, å tilpasse seg (accomodate) muslimene.

Europa kan ikke overleve en slik ideologi. Det trenger man ikke være spesielt våken for å se. Jo, lenger man utsetter et slikt oppgjør, jo mer brutalt vil det bli.

Noen står på barrikadene. Men fordi de herskende klasser alldeles ikke vite av disse problemstillingene, er de uglesett og overlatt til seg selv. De faller da i den fellen at de angriper islam og hele dets vesen. De blir ensporede, monomane. Det er rett og slett ikke sunt bare å beskjeftige seg med islam. Det er så mye å ta av at man kan holde på uavlatelig. Tysklands største blogg er PI Politically Incorrect; , utrolig produktiv og mye bra stoff. Men de skriver altså (N)obama.

Det er lett å bli smittet av den nederlagsstemningen som preger Europa, at vi driver mot noe vi ikke kan avverge. At det flerkulturelle samfunn i sin nåværende form er et naturfenomen. Det er det selvsagt ikke.

Men å bli en negasjon av det man vil bekjempe er også farlig.

Mer enn noen gang trenger Europa USA som et sted å hente inspirasjon og tro: tro på demokratiet, på mennesket og at vi har en fremtid.

USA har reddet Europa tre ganger, men denne gang er det ikke våpningene vi trenger. Det er den åndelige unnsetning.

Les også

-
-
-
-
-