Sakset/Fra hofta

Det danske Trykkefrihedsselskabet har gitt signaler om at de ønsker å publisere boken «Medinas Juvel», etter at forlaget Random House avsto da man høflig ble gjort oppmerksomme på mulig islamsk vrede i forbindelse med bokens innhold.

De varme anbefalingene om å la være å trykke, si, skrive og gjøre dette eller hint – gjerne i følge med en bitteliten antydning om fremtidige voldsaksjoner – er ganske sikkert velment fra de lydhøre og følsomme avsenderne. Men kan det tenkes at det faktisk er sånn at de velmenendes evige påpekning av eventuelle skumle følger av å hisse opp sensitive muslimer utelukkende bidrar til å forsterke islams noe frynsete image som en fredelig og tolerant religion?

Siste mann ut med vennlige anbefalinger i forbindelse med «Medinas Juvel» er den salafistiske imamen Abdul Wahid Pedersen. Han er for øvrig notorisk kjent i Danmark for å være så tolerant og fredelig at han forsvarer steining og innføring av sharialover hvis muslimer blir i flertall i landet – en vandrende reklameplakat for islam, så å si:

ÅBEN BREV TIL TRYKKEFRIHEDSSELSKABET

[…] Men når man kender historien omkring en stor del af medlemmerne af Trykkefrihedsselskabet , kunne man meget nemt fristes til at tro, at der også er andre motiver, der ligger til grund for beslutningen. Eksempelvis at fortsætte den hetz mod muslimer og islam, som de samme personer har forestået i en længere årrække.

[…] Skal det danske forsvar for ytringsfriheden være årsag til, at Danmark (og her taler jeg ikke om jer som personer, men om hele nationen, da en eventuel vrede ikke vil være rettet mod jer som personer, men i lige så høj grad mod vores fædreland) igen skal gøres til genstand for vrede ude i verden.

[…] Tror I, at I har den danske befolkning med jer, hvis bogen skulle vise sig at være af sådan en karakter, at den udløser en ny ‘tegningekrise’?

[…] Tilbage er der så kun at håbe, at bogens indhold ikke er af sådan en karakter, at det giver anledning til fornyet vrede mod Danmark.

Rekk opp hånden alle som sitter igjen med et bunnsolid inntrykk av at islam er en tolerant og fredelig religion etter å ha lest imam Pedersens hjertegode fremstilling av sin tro og sine trosfeller. Særlig mens bilder av de fredfylte fritidssyslene man så utspille seg under karikatur-krisen flimrer over netthinnen, nå som Pedersen først tar seg bryet med å minne oss om dem.

Er det i det hele tatt mulig at slike talspersoner ikke selv legger merke til at hver gang de fremmer sin sak ved å advare om hvilke nifse konsekvenser det kan ha å trå på ømme, islamske tær – så gir de samtidig implisitt uttrykk for et par ting som ikke er nevneverdig smigrende for verken islam eller islams tilhengere?

For det spørs om ikke store deler av islams manglende appell til ikke-muslimer kan ha en viss sammenheng med muslimske og/eller sympatisørers (selvutnevnte) talspersoners ikke spesielt sympatiske tendens til å hinte frempå om vold, vrede og all landsens ulykker når noe går dem i mot. I og med at det er ganske sjeldent at slike aktiviteter bringer tankene hen på noens vilje til fredelig og tolerant sameksistens, mener jeg. Skal vi være virkelig vrangvillige, så er det attpåtil mye som tyder på at selv følsomme og velmente antydninger om vold, vrede og all landsens ulykker i stedet fremmer en ekkel – og åpenbart stadig mer utbredt – mistanke om det snarere forholder seg stikk motsatt.

Og det kan da umulig være meningen?

Men fortsetter det på denne måten, så kan i hvert fall Europas islamofober se frem til å førtidspensjonere både seg selv og virksomheten sin. Du snakker om heldiggriser – det er jo ikke ofte en blir gjort overflødig fordi hjelpsomme meningsmotstandere velvillig og regelmessig gjør jobben for en?