Sakset/Fra hofta

Astrid Gunnestad (69) er morsom og har stil. Intervjuet med henne i Dagbladets Magasinet er noe av det bedre vi har lest på de kanter.

I 1938 ble Gunnestad født. Så kom krigen.

– Jeg husker hat som en av mine første følelser. Alt var svart-hvitt og veldig voldsomt.

Hun husker veldig lite av sin far. Men hun husker veldig godt treet utenfor Grini. Det var så stort, og de løp rundt det, Astrid og hennes tre søsken. De ventet time etter time på å få besøke faren.

– Jeg visste ikke at han var dødsdømt. Ikke at han ble torturert heller. Han hadde gjort noe sabotasjegreier, men dette har jeg hermetisert og gjemt bort.

Så kom natt til 4. mars, 1944. Og natta ble til dag.

– Vi lekte på våre foreldres soveværelse. Min mor kom inn, lukket døra, satte seg ned på en stol, begynte å gråte og sa: «De har skutt pappa». Det jeg husker, var ikke sorg, men angst. Jeg ble bare redd. Det satte seg i brystet mitt. Barn skjønner at å være død, er noe dårlig, men de skjønner ikke at det er for alltid. Jeg trodde det skulle gå over en dag.

Gunnestads mann, NÅ-journalisten Gunne Hammarstrøm, fikk Alzheimer. Nå er hun hans verden.

– Man må være litt takknemlig også. Når du har levd til du er over sytti år og fått gjort veldig mye, når skal takknemligheten komme inn i livet? Hvor mye forlanger vi av Vårherre, egentlig?

Meggafonen