Sakset/Fra hofta

Amir Taheri har en god analyse av situasjonen i Afghanistan i dagens Times. For det første: Afghanistan og Pakistan kan ikke sees adskilt. De er ett «teater», og det som skjer på en side av grensen, påvirker det som skjer på den andre.

Det var først i fjor vår at NATO forsto noe av alvoret. Taliban mistet to av sine fire provinser. Norske medier snakker bare om at Taliban rykker frem. Det er selvmordsaksjonene som rykker frem, militært har Taliban blitt trengt tilbake.

Last spring the Taleban and its al-Qaeda allies suffered serious defeats at the hands of Nato, especially British, troops. The jihadis lost two of the four provinces they controlled, including Helmand, the jewel in their crown. This spring they are determined to defend their two remaining provinces while taking the war into the rest of Afghanistan with suicide attacks.

Jihadistene trodde de kunne vinne i Irak. Nå har de forstått at et land med 80 prosent shiaer og kurdere er uimottagelige for sunni-salafismen. De vender tilbake til Afghanistan og Pakistan.

Det betenkelige sett fra et vestlig synspunkt er at kampen mot Musharraf har smeltet sammen med kampen mot Karzai og NATO. Selvmordsaksjonistene er aktive i begge land.

Men NATO har ennå ikke villet erkjenne problemets størrelse og kompleksitet.

For the jihadis, Pakistan and Afghanistan are two battlefronts in the same war. The United States, Nato and their local allies, however, still behave as if the two neighbouring battlefronts were on different planets.

USAs oppmerksomhet har vært konsentrert om Irak. Men det er tegn på at Washington leser faren i Pakistan bedre.

I en slik situasjon er det selsomt at Norges utenriksminister foreslår forhandlinger med Taliban, to uker etter at de prøvde å drepe ham. Hva tenker NATO-allierte om et slikt utspill?

– Det blir litt som om vi midt under annen verdenskrig skulle bedt om forhandlinger med nazistene, sier VG-journalist Tom Bakkeli til Dagbladet.

Alt snakk om Alexander den store, britene og sovjeterne er utflukter. Historien gjentar seg ikke. Afghanistan og Pakistan er idag en del av våre «nærområder», både i form av innvandring og terrorfare.

Afghanistan and Pakistan are not exotic faraway lands that the Western democracies can leave and forget about whenever they so wish. They are battlefields in a global war that recognises no frontiers.

How to crush the terrorists
The West must change course and treat Afghanistan and Pakistan as one struggle
Amir Taheri