Hans Rustad To ungdommer Moushin (15) and Larami (16) stjal en motorsykkel og kolliderte i høy fart med en politibil – uten hjelm. Begge omkom på stedet. Dette var i forstaden Villiers-le-Bel, to mil nord for Paris. Ungdommenes venner reagerte med raseri: to politistasjoner og en bensinstasjon ble brent ned, og flere butikker plyndret. 60 politifolk er meldt skadd, to alvorlig.
Venner og slekt av de to unge anklager politiet for å ha forlatt de to døde. Men politifolkene kan ha fryktet for sin sikkerhet. En politisjef som kom til stedet ble angrepet og fikk alvorlige skader i ansiktet.
Myndighetene har innledet en drapsetterforskning av politifolkene, og innenriksminister Michèle Alliot-Marie har bedt alle parter opptre sindig og rolig. Om hun med dette også mener politiet, er uvisst. Ungdommene har i hvert fall ikke lyttet. De sier de vil kreve rettferdighet og sannheten, koste hva det koste vil.
Saken har klare paralleller til den første «intifadaen» i november 2005. Også da var det to innvandrerungdommer som hadde vært ute på de skrå bredder og som flyktet fra politiet. De klatret over et gjerde og ramlet inn i en trafostasjon der begge ble drept av elektrisitet. Heller ikke den gang ble dette forstått av ungdomsmiljøene. Det var politiets skyld. Deres død ble startskuddet på en månedlang voldskampanje hvor flere tusen biler ble brent og nabolag ødelagt. Etterhvert som herjingene pågikk fikk ungdommene vanlige folk mot seg. De ødela livsgrunnlaget til mange som i utgangspunktet hadde lite. At de sa det var protest, virket ikke overbevisende. Det virket snarere som utløp for ødeleggelseslyst.
Etterhvert ble angrepene på politiet mer morderiske. Det ble tatt i bruk skytevåpen. Daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy fikk «skylden» av medier som liker enkle forklaringer og gjerne skylder på myndighetene, for sin replikk om at de var pøbler som burde spyles vekk. Det var en forholdsvis harmløs uttalelse, som ble blåst voldsomt opp. Nå er den samme Sarkozy president.
Det skal bli interessant å se hvordan mediene vil takle dette opprøret. Etterhvert som det første opprøret skred frem, ble flere mer betenkte. Det var tydelig at opprøret endret karakter. Ødeleggelse og opprør ble et mål i seg selv. Det sies at det står folk i bakgrunnen som har klare mål: ikke minst gjør opprøret at forstedene blir no-go areas for politi og også brannvesen og ambulanser. Resultatet er «befridde» områder, enten det er islamister eller kriminelle som nyter godt av «friheten», som er anarki for vanlige mennesker.
Det handler rett og slett om innvandringsungdom skal kunne ta kontroll over deler av byer i Europa. Hvis dette får vare ved kan det få store konsekvenser.
En annnen historie
Ikke langt fra forstaden hvor bråket startet, skjedde det et annet dramatisk dødsfall, og dette var en forbrytelse: en 24 år gammel journaliststudent, Anne-Lorraine (23), ble drept på et forstadstog da hun forsøkte å forsvare seg mot en voldtekt. Hun ble funnet da toget nådde endestasjonen. Anne Lorraine hadde tredve knivstikk i bryst og ansikt, og var i live, men døde senere av skadene. Politiet fant frem til en 46 år gammel mann som hadde knivskader på armene. Han hadde tidligere voldtatt på det samme toget i 1966, men var nå ute.
Dødsfallet til de to gutten på motorsykkel er allerede en verdensnyhet, fordi vennene deres har tatt hevn og gått amok. Deres «sak» får voldsomt oppslag. Myndighetene har kondolert foreldrene til Anne Lorraine, men hennes slekt og venner kommer ikke til å gå amok. Det skriver Brussels Journal i en bitende kommentar, og de har ett poeng: det finnes et mønster i nordafrikanske menns seksuelle overfall på franske kvinner og jenter. Men man våger ikke se den politiske siden fordi det berører forholdet mellom folkegrupper, kulturer, religion og forholdet mellom «oss» og «dem». Men de to historiene – ungdommenene som går amok – og en jente som aldri kommer hjem – har en forbindelse, og politikerne og andre med innflytelse gjør en stor feil ved å ignorere den.
