Gjesteskribent

matthew.diaz.JPG

Guantanamo – fravikelsen av amerikansk og internasjonal rett – er noe som får store konsekvenser. Ikke bare for fangene, men for alle på den andre siden, ikke minst de som skal administrere systemet og rettferdiggjøre det. Derfor bærer Bush-administrasjonen et stort ansvar. De har satt noen hjul i bevegelse som har rullet over mange og som det viser seg vanskelig å stanse.

En av dem de rullet over var advokat i marinen, Matthew Diaz. Tim Golden i New York Times Magazine forteller hans historie. Den er sterk. Den forteller både om hvor hardt det er å komme seg opp med oddsene mot seg, og den forteller om møtet mellom en offiser med samvittighet og systemet.

Diaz’ foreldre ble skilt som uvenner. Barna ble overlatt til seg selv. De sov i én seng og ventet på food-stamps så de kunne gå på butikken. Diaz fikk en kortvarig lykke i landlige omgivelser i California. Inntil politiet en dag sto på døren. Faren hadde utdannet seg til sykepleier. Han arbeidet på pleiehjem. Problemet var at flere pasienter hadde dødd på hans vakt. Påtalemyndigheten mente han hadde gitt dem hjertemedisin med overlegg så de døde. Faren hadde ikke råd til advokat og fikk en offentlig oppnevnt. Det skulle bli en parodi på rettshjelp. Advokaten overtalte faren til å droppe jury og henvise saken direkte til en dommer. Det er uhørt i en drapssak, og faren sto tiltalt for 12 drap. Advokaten gjorde ingenting for å innkalle forsvarsvitner, og faren fikk dødsstraff i 1984. Han sitter fortsatt på Death Row.

Saken ble utslagsgivende for at Matthew etter et omflakkende liv valgte å bli jurist. Han var målrettet, flittig og ble jurist i marinen, hvor han gjorde karriere. Han fikk tilbud om å bli stasjonert på Guantanamo. Han hadde ingen problemer med det. Hans datter på 12 bodde i Florida.

Men Diaz hadde fått med seg striden mellom menneskerettsgrupper og administrasjonen om rettshjelp og prinsipper. Abu Ghraib hadde nettopp blitt eksponert i sin fulle bredde. Det gjorde inntrykk på Diaz at noen av de tidligere lederne for juridisk avdeling i marinen nå gikk mot administrasjonens politikk om å holde fangene på ubestemt tid, uten advokathjelp og uten å bli stilt for retten eller vite hva de var tiltalt for.

But as Diaz prepared to deploy in the spring of 2004, questions about how the law applied at Guantánamo were coming to the fore. Diaz had known a couple of the military defense lawyers who were criticizing the rules for the tribunals there; he admired their audacity in speaking out. He was also struck by one of the briefs filed in Rasul v. Bush, the federal lawsuit that asserted the right of the Guantánamo prisoners to contest their detention in the court. Two authors of the brief were retired leaders of the Navy legal corps in which Diaz served. «To be sure,» they wrote, «this is a perilous time, as the president has stated. But that does not justify indefinite confinement without any type of hearing or judicial review.»

The Supreme Court decided the Rasul case on June 28, 2004, a week before Diaz arrived on Guantánamo. On his first full day on the base, he went along to watch guards notify the detainees about the new system of parole-type review boards that the military was hurriedly setting up in response to the ruling. Diaz was skeptical of the plan. «It just didn’t seem right that we were creating this new process that no one really ever heard of instead of finding a way to let them get into district court,» he said later.

Administrasjonen ga seg ikke. Som svar på domstolens vedtak om retten til å bli dømt av en domstol opprettet de militærkommisjonene. Men de var innrettet på en måte som ikke ivaretok rettssikkerheten, og slik skulle det fortsette.

Some of the legal uncertainty surrounding the Guantánamo prisoners was supposed to be resolved by the military commissions that began their proceedings that summer. But what Diaz saw of the initial hearings in late August did not reassure him. A former Army judge presiding over one tribunal seemed to Diaz to be bewildered about how to proceed. «Whatever issues the defense was raising, he didn’t have the answers,» Diaz recalled. «It was embarrassing.»

Noe av det vanskeligste i et slikt system er rollene som får vite hva som egentlig foregår; som å være bindeledd til advokatene, overbringe post, og høre hva Justisdepartementet virkelig ber om. Som da fangene skulle ha besøk av advokat, og Justis ba Diaz finne et påskudd til at møtene måtte overvåkes.

Among Diaz’s other responsibilities was to help manage the civilian lawyers who began flying down to visit prisoners. The first to arrive was Gitanjali Gutierrez, a young lawyer for two British detainees, Moazzam Begg and Feroz Abbasi. Gutierrez cut a swath at Guantánamo, but not in a way that endeared her to most of the government lawyers with whom she battled over access. A Pentagon official later described her to the F.B.I. as «pushy and deeply suspicious,» according to a copy of his statement obtained by The Times. Another lawyer in Diaz’s office called her «difficult to please and very stubborn.»

But Diaz liked her. He found her smart, and he was impressed by her commitment to her work. At least a couple of the other lawyers who saw them together at Guantánamo got the impression that Diaz had something of a crush on Gutierrez, a notion he dismissed as silly. But he asked her to keep him in mind if her clients were ever charged in the tribunals and she needed a uniformed lawyer to help in the defense. A month later, he e-mailed her to wish her a happy 34th birthday (his own 39th was the next day). She sounded a little surprised to hear from him but wrote back that she was returning to Guantánamo soon and would bring him a new book about the Abu Ghraib scandal, «Chain of Command.»

On Nov. 8, 2004, a federal district judge shut down the military commissions, ruling that they violated international law. But the case then moved to a conservative appeals court, where a reversal was widely expected. «I felt like nothing was ever going to change,» Diaz told me.

På utsiden jobbet advokater og NGO’er for større innsyn. De ble oppfattet som fiender av Bush-administrasjonen. Diaz ble stadig mer frustrert fordi han følte at administrasjonen ikke tok domstolsvedtak alvorlig, men prøvde å sabotere dem. Selv frigivelse av navnene på de innsatte hadde administrasjonen sabotert, bla. med henvisning til at det ville krenke deres private sfære.

On Dec. 21, the Pentagon copied him on a letter from Barbara Olshansky at the Center for Constitutional Rights. Nearly six months after the Supreme Court decision in Rasul, she was still asking the government for the names and nationalities of the detainees so that lawyers could file habeas petitions on their behalf. In a draft response, the administration wrote that the detainees had other ways to obtain representation.

De som til slutt satte en stopper for administrasjonens policy, var domstolene. Diaz følte at han skulle hjelpe dem.

On Nov. 8, 2004, a federal district judge shut down the military commissions, ruling that they violated international law. But the case then moved to a conservative appeals court, where a reversal was widely expected. «I felt like nothing was ever going to change,» Diaz told me.

On Dec. 21, the Pentagon copied him on a letter from Barbara Olshansky at the Center for Constitutional Rights. Nearly six months after the Supreme Court decision in Rasul, she was still asking the government for the names and nationalities of the detainees so that lawyers could file habeas petitions on their behalf. In a draft response, the administration wrote that the detainees had other ways to obtain representation.

Diaz bestemte seg for å lekke navnene på de innsatte. I januar 2005 printet han ut navnene, kamuflerte listene som Valentine-kort og sendte dem til venstreorienterte Center for Constitional Rights. Han la dermed sin skjebne i andres hender, mennesker han ikke ante noenting om.

The flaws in Diaz’s plan became apparent soon after the red envelope reached the New York offices of the Center for Constitutional Rights, a left-wing legal-advocacy group that counted itself among the most zealous opponents of the administration’s Guantanamo policy. Diaz had addressed the card to Barbara Olshansky, a lawyer at the center whom he had never met. Weeks earlier, she had written to the Pentagon official overseeing detention policy, Navy Secretary Gordon R. England, asking for the names of the detainees so attorneys could offer to represent them. Diaz, who had been copied on the draft response, knew that the administration never considered granting the request.

På senteret trodde man brevet enten var en spøk eller en provokasjon. Det streifet ingen at det kunne være lekket av noen som ville hjelpe dem. Olshansky spurte til sist dommeren som behandlet en av sakene de hadde gående mot administrasjonen, og han beordret henne til å utlevere materialet til Justis.

On March 15, 2005, a federal agent in a black overcoat flew to New York from Washington. He took a cab to the center’s offices in downtown Manhattan and kept it waiting while he went to retrieve the card and its contents. Once the F.B.I. began to investigate, it had little difficulty narrowing the list of possible suspects. Diaz had printed the document from his own computer, bought the valentine at the base exchange and left his fingerprints on the list. This past May, Matthew Diaz became the only United States serviceman to be convicted and imprisoned for an act of insubordination directed at the Bush administration’s detention policies.

Diaz kunne fått 13 år. Han fikk seks måneder. Han var like ved å bli forfremmet og kunne gå av med pensjon som offiser. Nå ble han avskjediget fra marinen, og fradømt retten til å praktisere som advokat. Han vet ennå ikke hvordan han skal brødfø familien.

Diaz sier han likevel ikke angrer. Han føler han gjorde det riktige.

Om noen år kommer Hollywood til å lage film om ham. Mennesket mot systemet, som lykkes og likevel ikke – for listene ble utlevert til Associated Press ut fra Freedom of Information Act. Dette og avskjeden gjør historien hans tragisk. Men det bare øker hans status som en American Hero.

Naming Names at Gitmo