Sakset/Fra hofta

Guri Hjeltnes har idag en uhyre fin og rørende artikkel i VG om Amalie Laksov, 90 år og jødisk, som fikk mesteparten av familien utslettet, og SS-mannen Bjørn Østring, som ikke angrer noe som helst.

Arvid Bryne har skrevet en bok om motstandsmannen Svein Blindheim og Østring. Bryne overtar Østrings anskuelser og begge fremstilles som krigshelter. Hjeltnes hverken begriper eller forstår: Østring angrer ingenting. Han vil ikke bidra til forskningsprosjektet om frontsoldatenes innsats på Østfronten. Han betrakter fortsatt Quisling som en stor mann. Han nekter også forskere innsyn i kildematerialet han har deponert i Riksarkivet.

Men verst er historien Hjeltnes forteller om forholdet mellom Laksov og Østring. Laksov bodde i Dunkersgate 4. b i Oslo. Her ble mannen, advokat Håkon Laksov, arrestert 26. oktober 1942. Han døde i Auschwitz, det samme gjorde Amalies fire brødre. Bare uker etter razziaen flyttet Østring-familien inn i leiligheten. De hevdet senere at den var tom og at de ikke ante forhistorien. Men i oppgangen ved siden av bodde politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for jødeaksjonen. At Østring som var leder for Quislings vaktstyrke, skulle være uvitende om sammenhengen, er helt usannsynlig.

Historien rommer en detalj som ikke glemmes så lett: Østrings hadde brodert en Ø inn i damaskduker og sengetøy som de fant i leiligheten. Et tøystykke er stilt ut på HL-senteret på Bygdøy.

Østrings nektet å gi fra seg leiligheten etter krigen, men måtte til slutt flytte. Da fru Østring møtte Amalie Laksov klaget hun over å ha blitt fratatt rasjonerkortene.

-Jeg har mistet mer, svarte Amalie Laksov.