Feature

jason.bourne.jpg

Den tredje Jason Bourne-filmen er et forrykende action-drama. Regissør Greengrass, mannen bak den severdige «United 93», er en dyktig håndverker. Det er selve rytmen i filmen, sammen med drivende musikk, som gjør filmen til et adrenalin-kick, enten du vil eller ei.

Tilsynelatende har den en stigende kurve: Men action-handlingen i det avsluttende kapitlet har ikke samme dybde, fordi vi vet hvordan det går, og fordi historien om helten som vender tilbake til hovedkvarteret for å hevne seg og gjøre opp er en arketyp. Én ting er at det er for usannsynlig at Bourne skal greie å trenge inn i hovedkvarteret. (Hans usårbarhet gjør spenningen utholdelig, men handlingen usannsynlig.) Noe annet er at løsningen på plottet ikke står i stil med dets omfang og voldsomhet.

Politisk

Det nye med Greengrass er at han introduserer politiske tema: Treadstone-prosjektet, som Bourne avdekket i de to foregående filmene, er i denne utviklet til Blackbriar. Treadstone var dirty, men Blackbriar er langt verre: det er CIAs hemmelige program for tortur og renditions. CIA-sjef Noah Vosen sier at de tidligere var hemmet av «red tape». -Du kjenner trusselen, sier han (ordet terror blir ikke brukt), nå har vi midlene og kan gjøre som vi vil.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir sjefer i CIA. Når de gis ubegrensede fullmakter er det som å invitere til maktmisbruk. I dette tilfelle likvidering av trusler. Dermed får filmen en moralsk-politisk vinkel: Pamela Landy er operativ leder for gruppe som forsøker å spore Bourne. Men hun reagerer når Noah Vosens foretrukne metode er å likvidere folk. Hun føler at noe er alvorlig galt, distanserer seg, og blir selv overvåket.

Bourne har stadig flashbacks, og det viser at han ble kjørt gjennom et program som skulle gjøre ham til en drapsmaskin. Han meldte seg frivillig, for å tjene sitt land. Leder av kurset er en lege spilt av Albert Finney. Da Bourne blir bedt om å drepe en hettekledt fange, får han problemer. Han blir selv underkastet den tortur vi kjenner fra avsløringene om CIAs program: vanntortur og søvnnekt. Til slutt gjør han som de sier, og dreper mannen, som han ikke aner hvem er. -Nå er du ikke lenger David Webb, men Jason Bourne, sier legen.

Som Bourne skal han drepe mange for ham helt ukjente mennesker. Deres identitet står i kartoteket Vosen har i sin safe. Bourne får tak i papirene og gir dem til Pam Landy. Også hun er nå i livsfare. Likvideringene har skjedd uten kontroll, og langt utenfor rammene. Derfor står sjefenes karriere på spill. Det som stanser dem er en fax-maskin. Pam finner én på et kontor og får fakset ut en mappe med likvideringer. Dermed får mediene storyen og skandalen er et faktum.

Men den lille fax-maskinen er ikke helt på høyde med storyens tyngde. Den er inkommensurabel med en organisasjon som kan fange opp enhver samtale, ethvert elektronisk signal.

Teknologi

Det er kombinasjonen av elektronisk sporing og overvåking og den makt det gir, som er filmens hovedinntrykk. Filmen vil fortelle en moralsk historie: ikke slipp de hemmelige tjenester løs! -Dette er ikke mitt Amerika, som Pam sier. Men for de fleste vil overvåkingen og action være det de husker. Det er skremmende og fascinerende på én gang.

Den beste sekvensen er åpningen der Bourne kontakter en journalist i the Guardian, som er kommet på spor av Blackbriar, men ikke aner hva det er. Scenen der Bourne ber journalisten møte ham på Waterloo station, og hvordan han lurer CIA-folkene som omringer stedet, er fantastisk godt regissert.

Jeg vil mene det hadde vært mer interessant om mediene hadde fått en større rolle. Det blir med Guardian-interemessoet. Men ville ikke en redaksjon undersøkt hvorfor security-correspondenten ble drept etter å ha skrevet om en hemmelig CIA-operasjon?