Sakset/Fra hofta

Realpolitikere må møtes med realpolitikk. Men er Europa i stand til det, spør professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary i Aftenposten:

Årets sikkerhetspolitiske konferanse i München bød på en kalddusj fra Putin og et isbad fra Irans sjefforhandler Larijani. Putins konfrontatoriske linje var ikke tilfeldig; her var poenget at Russland er en stormakt med økonomiske og militære ressurser til å kreve mer innflytelse i verden. Også Iran krever regional stor-maktsstatus med kjernevåpen som strategi. Realpolitikken lever i verste velgående – et poeng å merke seg for naive nordmenn.

Den viktigste erfaringen fra konferansen er at NATO og vestlige land står for verdier som i stadig høyere grad trues, både av gammeldags autoritær realpolitikk og regimer med motsatte verdier av våre. Skillet mellom det autoritære og det demokratiske er blitt mer tydelig, noe tonen i innleggene bekrefter:

Putin var aggressiv i sine svar: «Journalister som myrdes? Si meg, er det ikke i Irak de fleste av dem blir drept?» – «NGOer i Russland? De er betalt av visse andre land for å blande seg inn i våre indre anliggender», osv. Begrepene fra den gamle og tradisjonelle realpolitikken hvor den som har militærmakt, har all makt, sto i grell kontrast til den pluralisme som nå preger det europeiske politiske rom. Det samme ekko fra fortiden var tydelig i Larijanis tale, som var skremmende på alle punkter.
Larijani sa fra om at han ikke ville svare på spørsmål om Holocaust-fornektelse, «det er noe historikerne kan holde på å diskutere». På mitt spørsmål om «demokratiet» i Iran tillater ytringsfrihet, var svaret at holocaustfornektelse er et eksempel på førstnevnte.

Stormaktspolitikken gjør seg gjeldende på nytt, i form av klassisk realpolitikk. Den er basert på en enkel og rasjonell analyse av militær- og energipolitisk makt. Både Russland, Kina og Iran krever innflytelse ut fra dette perspektivet; de er rike nok til å ruste militært og de har energimakt over kjøpere. Irans anriking av uran må sees i lys av en slik maktanalyse, kjernevåpen er rasjonelt sett en vei til stormaktsstatus og vil føre landet inn i førstedivisjonen av stater.

Den politiske utviklingen åpner for ubehagelige perspektiver for vestlige demokratier:

En, den nye sikkerhetspolitikken dreier seg mer og mer om verdier; dvs. om demokratisk mangfold kontra stater med demokrati bare i navnet.
To, Europa, USA og andre land med liberalt demokrati er stilt overfor stormakter som har stadig mer makt. I tillegg til Russland er Kina på rask vei oppover, og ruster opp militært i ekstremt tempo. Disse to land krever innflytelse i et system Putin kaller multipolært – en stormaktsbalanse hvor vestlige land bare er en pol.

Problematikken ligger i at Europa, med EU som den antatte motpol til stormaktspolitikken, satser på helt andre maktmidler. Europa har ikke noen forståelse for bruken av militærmakt utover fredsbevarende operasjoner – ikke som avskrekking eller med tanke på en konfrontasjon. I all hovedsak fører Europa stadig en politikk som handler om verdier, og baserer seg på integrasjon, attraksjonsmakt og globalisering. Den øvrige verden beveger imidlertid mot stormaktsrivalisering, og Europas myke linje kan vise seg å være lite egnet til å møte realpolitiske utfordringer som melder seg:

Dersom EU/NATO skal vinne frem med sitt verdisystem, blir det muligens gjennom mye mer hard makt enn vi hadde tenkt oss. Fredelig konfliktløsning, som kjennetegner demokratier, kan muligens ikke bare fremmes gjennom fredelige midler.

Mitt spørsmål er da om det finnes politisk vilje i våre land til å handle i tide.

Aftenposten: Europeisk realpolitikk, takk

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også