Poesi

I
Der går en stor november over jorden.
Det er november venner, og vi fryser;
der blåser frossen tåke inn fra fjorden,
og uten varme er den sol som lyser.

Den varsler veldig vinter over land.
Det går mot Oslo-vinter, og det mørkner;
det blåser dovresno langs Carl Johan
og iskoldtstøv i våre hjerters ørkner.

Naturen våndes ved for tidlig død,
bak slottet henger solen mønjerød -.
Vi snøfter mot den beske vinterduften
og gyser litt: Hans Jæger er i luften!

I alle tider bygges barrikader
som skiller morgendagen fra igår;
forblåste, slagne, arktiske nomader
skal falle der så lenge jord består.

Når Tidens démon ryster skjegg og hode,
da kårer den en sønn til å stå opp
og gyder ham et stjerneskudd i blodet –
og lar ham se fra barrikadens topp.

Som Melkeveien danner himmelbroen,
slik reiste han seg ikke; han var grå
– og mørk, men med en kongeørn i troen.
Hvor ble Hans Jæger veldig når han så!

Jens Bjørneboe Før solhverv. Hans Jæger in memoriam.

Han så der demret soltid for Europa;
en ny befrielse, en foss, et veld
av ny historie hvor målet kaltes
for Menneskenes Møte med Seg Selv.

«Det flammer bak årtusenhorisonten!
Snart sprekker Kant! Snart revner mastodonten!»
Han så det jo, men ingen ville tro det,
for alle andre hadde «hull i hodet».

Men han ble gammel og han mistet venner,
samt tenner, stilling, levebrød og klær –
og gråt i regnevær: «Har du stadig tenner,
da vet du intet om hva elskov er!»

II
De mange vintre ble det fotspor efter.
Han så tilbake på sitt livs misèrer:
«Kun tankene på døden gir meg krefter!»
Så tok Den ham til sine stjernesfærer,

dit hen hvor ingen spør ham efter stilling
og ingen efter inntekter og rang,
og ingen reiser seg ved synet av ham,
tar hatten, stokken og forlater «Grand».

Hans levnet hadde megen likhet med
en silhuett av måneskinn og sne.

III
For sytti år siden! Javel: Absinther,
bohêmtid, ulevtid med selvmordsvind!
Det første gufs ifra en fimbulvinter
som lå på lur bak neste sekelgrind!

Det var en ting han gjerne snakket gjerne om;
vår hellige, ukrenkelige frihet.
Den var det statens sak å verne om,
og pleie den med myndighet og blidhet.

Ved sekelets spede morgengry begynte
den tid å modnes som han der forkynte.
Og se, idag står vi ved milepælen
av statens herredømme over sjelen!

IV
Ved Jægers hjørnebord på «Grand» café
er ingen hutrende bohêmer å se.
Så underfullt er tiden fremad skredet
at dagens radikalere blir fredet.

De nye nasjonale demokrater,
de sitter ikke slik omkring og prater.
men det er folk som kan den gamle bruken
å lyske folkebukken under buken.

Ja, det er lett å si: «Han slapp å se det!»
Vi tror jo helst at de som dør er døde,
men der går kjentfolk om i Pilestredet.
La vintersolen henge der og gløde!

Når den er borte, kommer andre frem
som ser sitt såkorn bære saftig grøde.
Da, fremtidssamfunnsborger, skynd deg hjem!
sett kaffen over og få fett på brødet!

Av våre hjerter suger døde næring,
men gir vi ikke kraftig kost og føde,
da lider de av evig sjeletæring –
da blir de lett til varulver, de døde!

De trenger livsvarmt hjerteblod å drikke,
men finner bare istapper å slikke.
Du kan nok ane dem, men ser dem ikke,
for de er skjult for fremtidsborgerblikket!

Ditt «radikale syn» er aldersløvet,
Og våg deg ikke utendørs, min venn,
men kos deg med et livssyn som er prøvet,
for utenfor der gåes det igjen!

I slike netter går man sikkert vill
og mister lett sin frihet ifra angst.
De tomme gater hører andre til,
og man kan bli dem en velkommen fangst!

I slike netter hyler Fenrisvargen.
Det går oss iskoldt like inn til margen;
at får den ikke taket om oss før,
så tar den hjertet vårt den dag vi dør.

I slike netter står av sort porfyr
rundt jorden himmelen til alle sider,
og underfullt, fra nu til alle tider
kan salmen klinge: «Mensket er et dyr!»

I slike netter vokser vintren i oss,
den store vé går navnløs om vår jord,
og vår «idé» har ingen sol å gi oss.
Å Jæger, Jæger! Der gikk troll i ord!

Ja, vi er dyr! Og knapt nok er vi det.
Det er et livssyn, venner, som får følger!
Vi kjenner angsten slår i sorte bølger
omkring vår sjel og gjør den til gelé.

Ja, vi er dyr og frykter andre dyr,
og venter bare til vår time gryr:
I vår tid kommer den, den store nød
av andres blod og andres hungerdød,

før alt blir stille under sne og sne.
Til denne time skal vi sitte sammen,
da skal vi ikke knele ned og be,
men skal stå opp og kaste menneskehammen.

Ja, engang når vi benker oss i fred
og sitter mellom juletre- og bordlys
skal flammene på bordet visne ned
og ute stå et mektig gyllent nordlys

av flammekastre og brustne bomber,
vibrerende som ståltråder mot natten.
Da skal vi ikke grave katakomber,
men vi skal se at tigren, sabelkatten,

vil bryte ut av våre ribbensgitre
og kaste seg på markene og brøle.
Og høyt og blekt vil vinterhimlen glitre
mens vi skal vende oss i blod og søle.

Til denne tid er allting som det skal,
og plysjbløt, halvdød radiomusikk,
imellem fjerne, kolde brak og skrald
vil gyde mere angst i våre blikk.

Ja, vi skal vente, vente til vi står
så bevrende av skrekk som harpestrenger
– på instrument som ikke klinger lenger –
og vite dette: Det blir ingen vår.

Og hvergang tiden holder på å vende,
da skal vi stå og krympe oss i kuften
og føle så vi rent går overende:
Nu blåser det! Nu er der lut i luften!

Vi aner alle fimbulvinterens komme,
slår kraven opp og dukker oss og gyser.
Det er november, venner, og vi fryser,
og det blir vinter før vår tid er omme!

Og der blir ingen vår før alt er brent,
før alt er nedsvidd inntil sorte mulden
og lutret efterpå i vinterkulden!
Først da er flammetid og istid endt.