Luca Signorelli (1450–1523) og elever, «Legemets oppstandelse», San Brizio-kapellet i katedralen i Orvieto.

²⁶ Løft blikket mot det høye og se:
Hvem har skapt alt dette?
Han som teller stjerners hær,
fører dem ut
og kaller dem alle ved navn.
Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig
at ikke én skal mangle.

²⁷ Hvorfor tenker du, Jakob,
hvorfor sier du, Israel:
«Min vei er skjult for Herren,
min Gud bryr seg ikke om min rett»?

²⁸ Vet du ikke, har du ikke hørt?
Herren er den evige Gud
som skapte jordens ender.
Han blir ikke trett og ikke sliten,
ingen kan utforske hans forstand.

²⁹ Han gir den trette kraft,
og den som ikke har krefter,
gir han stor styrke.

³⁰ Gutter blir trette og slitne,
unge menn snubler og faller.

³¹ Men de som venter på Herren,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette.

Jesaja 40, 26–31

Dagens tekster er fylt av optimisme og tro på en veldig Gud. La ikke hjertet bli grepet av angst. «Tro på Gud, og tro på meg!» sier Jesus i Johannes 14, 1. I sitt andre brev til korinterne skriver Paulus at derfor «mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig».

Med tanke på det som skjer i ulike land i Europa, er det lett å tenke at det ikke nytter å stå imot. Det er lett å la angsten og smerten over det som kan gå tapt få overhånd. Men på en 8. mai er det virkelig anledning til både å takke Gud og løfte fram det vi tror på, at noe er verdt å kjempe for.

Hvis jeg hadde hatt anledning, skulle jeg tatt dere med til Ryfylke. Et sted hvor butikkenes varer kan ligge ute om natten, og hvor hjertevarmen bekreftes daglig. Distriktene i Norge er kjent for slike kvaliteter, og for meg handler det om Ryfylke. Det er røtter, tilhørighet og vennskap. Det Norge mange sier er borte, eksisterer mange steder fortsatt i beste velgående.

Det er alt hva 8. mai representerer. Og selv om vi ikke lenger markerer dagen som frigjøringsdagen, vil den for mange av oss forbli det. En dag da vi sender en tanke til de som stod opp mot historiens kanskje verste regime.

Vi glemmer ofte hvordan situasjonen var i Europa i starten av andre verdenskrig. Etter Frankrikes kapitulasjon stod Storbritannia alene i kampen mot Nazi-Tyskland. Hvilke forestillinger må da hatt om framtiden, de som levde i det okkuperte Europa? Tanken om en framtid under nazismens åk var ikke til å unngå. En slik skjebne var høyst reell.

Men selv da situasjonen var som mørkest, var det mange som var villige til å kjempe og ofre alt for at vi skulle få leve i fred og frihet.

Vi får stadig høre at vi ikke skal trekke Gud inn i politikken, men de som mener at Gud var imot kampen mot nazismen, har aldri møtt eller lært å kjenne kristendommens Gud. Guds vilje med oss er ikke det totalitære, men frihet og et lovverk bygget på det åndelig åpenbarte menneskeverdet.

Vi har lært å kjenne verdien av selv den minste blant oss, og derfor skal vi kjempe mot dem som vil tråkke dem under foten. Det er møtet med Gud som viser oss verdien av mennesket. Her er nemlig ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Innenfor Gud er vi alle ett. Eller som Jesus sa:

Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.

Det var en oppfordring verden ikke hadde hørt før. Universets skaper er på de svakes side.

Menneskeverdet er ikke et resultat av evolusjonens meningsløse tilfeldighet. I en slik virkelighetsoppfatning er den svake dømt til å tape. Der er det makten som rår.

Det er i Jesus Kristus den svake og fattige får håp og bekreftelse på sin verdi. Og kanskje vi skal sende en takknemlig tanke til de modige dommerne i USAs høyesterett som våger å gjøre oss oppmerksom på hvem som er blant de svakeste i vår egen tid. Kampen for Guds sak har mange former, og dette er en av dem.

På en dag som denne skal vi derfor sette mot i hverandre, oppmuntre og peke på ham som gir den trette kraft. Gud har aldri sagt at vår kamp skal være lett, men han har sagt den er rett.

De som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp Oriana Fallacis bok her