Moderne posterversjon av «Den brede vei og den smale sti» av Charlotte Reihlen og Paul Beckmann. Etter Markus 7, 13–14, der Jesus illustrerer samme poeng som i dagens tekst.
22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: 24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. 25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ 26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ 27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ 28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. 29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. 30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Lukas 13, 22–30
Dagens søndag har et tema vi ikke nødvendigvis liker å snakke om: vårt behov for å erkjenne ansvar for våre gjerninger og behovet for tilgivelse.
Men jeg ønsker at vi også skal se det positive i dette kravet. Det viser oss nemlig en av kristendommens skatter, vår frie vilje og forståelse av rett og galt. Både på individ- og samfunnsnivå. Vår frie vilje er en forutsetning for kjærlighet, moralsk handling og muligheten til å vende om. Det er nettopp fordi mennesket ikke bare er en brikke i et større system, at bot og tilgivelse gir mening.
Bots- og bønnedagen er derfor en søndag med dobbelt budskap: Mennesket må erkjenne sitt ansvar for det samfunnet det har skapt, og samtidig erkjenne at det ikke selv er herre over alt. Vi trenger både bot og bønn fordi vi både har skyld og er avhengige av en kraft og visdom som ligger utenfor oss selv.
På en dag som dette, med utgangspunkt i hva vi ser finner sted i Europa, mener jeg det er på sin plass å fokusere på hva vi gjør med samfunnet vårt, og det ansvaret vi har. Og da spesielt med tanke på vårt lederskap.
Bot er mer enn å angre på enkelte handlinger. Det er å erkjenne at vi kan ha kommet på avveie, både som enkeltmennesker og som samfunn. Vi kan ha gjort urett, forsømt våre plikter eller satt oss selv i sentrum på bekostning av andre.
Kristendommen gir oss en målestokk som står over våre egne ønsker og vurderinger, også for nasjoners ledere. Men mye tyder på at de har glemt dette. Altfor ofte synes de å behandle sine egne vurderinger som tilstrekkelige begrunnelser for det de gjør, uten å spørre om beslutningene deres er i samsvar med en moralsk standard som står over dem selv.
Dette er ikke bare et teologisk spørsmål, men også et grunnleggende spørsmål for demokratiet. Tocqueville advarer mot at demokratiet gjør flertallets vilje til den høyeste autoritet. Han hevder at friheten er truet dersom den politiske makten ikke møter grenser som kan holde den tilbake. I «Demokratiet i Amerika» skriver han at bare Gud kan være allmektig uten fare, fordi hans visdom og rettferdighet svarer til hans makt. Ingen menneskelig myndighet kan gjøre krav på en slik fullkommenhet.
Tocqueville peker mot et avgjørende spørsmål som er uhyre relevant for vår egen tid: Hva skal korrigere makten dersom makten selv får definere hva som er rett? Tocqueville understreker at ingen menneskelig myndighet bør ha ubegrenset makt, og knytter dette til erkjennelsen av at Guds visdom og rettferdighet ikke kan sammenlignes med menneskets begrensede dømmekraft.
Europeisk politikk illustrerer poenget hans. Når politiske ledere oppfatter sine egne vurderinger som den øverste målestokken for hva som er rett, blir det vanskeligere å erkjenne at de selv kan ta grunnleggende feil. Da forsvinner også noe av grunnlaget for bot: erkjennelsen av at det finnes en sannhet og en rettferdighet som står over oss selv.
Bot er derfor ikke først og fremst selvforakt, men sannhetserkjennelse. Vi må våge å se oss selv og samfunnet slik vi faktisk er, ikke bare slik vi ønsker å framstille oss.
Men denne søndagen handler ikke bare om å erkjenne egne feil, den handler også om bønn. Og det å be Gud om hjelp når vi er i vanskeligheter, uttrykker en grunnleggende erkjennelse av at vi ikke klarer alt av egen kraft.
Spørsmålene om livets mening, menneskets endelige verdi eller hva som gjør et samfunn godt, forutsetter en åndelig åpenbaring. Det bør derfor bekymre oss hva ledere som forkaster denne åpenbaringen kan lede oss til å gjøre.
Winston Churchill var ikke kjent for sin kristne tro, men han tok initiativ til en nasjonal bønnedag i Storbritannia i mai 1940, kort tid etter at han ble statsminister. Landet hadde en lang tradisjon for slike dager, og Winston Churchill forstod betydningen av dem. Søndag 26. mai 1940, midt under den dramatiske militære krisen som førte til evakueringen av britiske og franske soldater fra Dunkerque, ble det derfor arrangert en nasjonal bønnedag.
Søndag 26. mai 1940 samlet mennesker seg i kirkene over hele Storbritannia for å be for soldatene og landets framtid. Det ble også holdt en gudstjeneste i Westminster Abbey.
Churchill forstod altså hvilken betydning bønn og religiøse samlinger kunne ha for å opprettholde befolkningens mot og samhold. Han forstod behovet for ydmykhet i møte med de voldsomme utfordringene Storbritannia stod overfor, og hvilken moralsk karakter troen ga folket.
Det er derfor viktig at bots- og bønnedagen ikke reduseres til en rent privat, religiøs handling.
Bibelen henvender seg også til folk og nasjoner. Profetene i Det gamle testamentet kritiserer samfunn som dyrker urett, undertrykker de svake eller tror at religiøse seremonier kan erstatte rettferdighet.
Dette gir bots- og bønnedagen en samfunnsmessig dimensjon. Vi må spørre om institusjonene våre fremmer rettferdighet. Dette betyr ikke at de store problemene Europa står overfor, er et uttrykk for Guds straff, snarere tvert imot. Europas problemer er et direkte resultat av en politisk ledelse som oppfatter seg selv som moralens utgangspunkt og som tror de kan skape himmel på jord. Problemet er at denne ledelsen, i sin åndelige blindhet, ikke forstår at ondskapen også er en åndelig realitet.
Europa kan ikke reddes før våre ledere erkjenner sitt ansvar for den situasjonen kontinentet har havnet i, men da må de erkjenne at også de er underlagt den rettferdigheten Gud viser oss. De må rett og slett abdisere som moralens utgangspunkt, gå ned fra tronen og be Gud om tilgivelse.
Det er liten grunn til å tro at det vil skje, men vi har lov til å håpe, og vi har lov til å be.
