Det skjer gradvis, stykkevis og delt, og ofte raskere enn vi tror. Nesten umerkelig endres samfunnet rundt oss til det ugjenkjennelige. Det følger et mønster. Det er en strategi som ligger bak. Når upopulære politiske vedtak som ikke har støtte eller forankring hos velgerne, skal gjennomføres, bruker de «salamimetoden»: mange tynne skiver, en liten bit om gangen slik at det knapt merkes før det er for sent. Slik normaliseres det uønskede og det unormale gradvis over tid, inntil det er for sent å gjøre noe med det.
Salamimetoden
De dårlig tilslørte løgnene, de åpenbare bortforklaringene og den systematiske narrativstyringen er én ting. Det er krevende, men lar seg avsløre. Vi prøver så godt vi kan i Document. Borgerne har rett til å få vite. Informerte velgere er en forutsetning for at demokratiet i det hele tatt skal fungere.
Den gradvise normaliseringen av det unormale, og den stykkevise tilvenningen til uønskede samfunnsendringer som velgerne aldri har fått anledning til å stemme over, er ofte mer subtil, skjult og vanskeligere å avdekke. Endringene skjer rett foran nesen på oss, men så gradvis at vi har vent oss til det før vi skjønner hva som har skjedd, og etter at det er for sent å reversere endringsprosessene som er satt i gang.
Det gjelder den demografiske endringen og veksten i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, den kontinuerlige overføringen av beslutningsmyndighet og suverenitet til EU gjennom EØS-avtalen, den landsomfattende utbyggingen av vindmølleparker som raserer norsk naturen i et omfang vi ikke har sett maken til, den skadelige energipolitikken med gradvis økte strømpriser og bensinpriser, veksten i offentlig sektor og den stadige økningen i skatter og avgifter.
Det demografiske skiftet
Alle som har øyne som kan se, skjønner at opprøret i Frankrike er noe annet og noe mer enn skoleelever som demonstrerer over dårlig ventilasjon i klasserommene, slik NRK, VG, Nettavisen og norske media fremstiller det som. Frankrike ligger på OECD-snittet for utgifter per elev, og langt høyere en OECD-snittet på gymnasnivå og når det gjelder høyere utdanning.
Men Frankrike har Europas høyeste ikke-vestlige innvandring og en integreringspolitikk som er gått like dårlig som i resten av Europa. Det har skjedd gradvis og over tid. De voldelige opptøyene, plyndringen og vandaliseringen ledes av ikke-vestlige innvandrere sammen md den ekstreme venstresiden, ikke av skoleungdommer som klager over dårlig ventilasjon og for få lærere.
Men den historien vil kommentariatet helst ikke fortelle. For det blottlegger hvordan velgerne er blitt lurt av en destruktiv innvandrings- og integreringspolitikk iverksatt av uredelige og udugelige politikere. Fra forskerhold hevdes det at faren for borgerkrig i flere land i Europa i løpet av de neste fem årene er mer enn 50 %.
Det er bare et spørsmål om tid før opptøyene kommer til Norge. Det vil de når den ikke-vestlige muslimske innvandrerbefolkningen er blitt like stor som i Frankrike og Storbritannia. Og det er ikke så lenge til. Det er ikke vanskelig å skjønne, om en kan enkel prosentregning og litt om demografi.
Innvandrerbefolkningen i Frankrike er nå vokst til omkring 23 % av totalbefolkningen. I Norge er den 21,7 %. Altså ikke langt bak. Den ikke-vestlige andelen er 14–16 % i Frankrike. I Norge er den 11,7 %, med andre ord heller ikke langt etter Frankrike. Vi har allerede sett klare organiserte voldstendenser fra de ikke-vestlige innvandrermiljøene og den ekstreme venstresiden under flere demonstrasjoner den senere tiden i Oslo.
Vi nærmer oss tipping point også i Norge, men antakelig noe forsinket fordi den politiske klasse i Norge – til forskjell fra i Frankrike og Storbritannia, hvor statskassa er tom – kan smøre politikken med oljepenger og overføringer, og dermed dempe, tilsløre og forsinke de største konfliktene.
Salamistrategien på innvandringsfeltet har vært å spre innvandrerne mest mulig over hele landet ved hjelp av insentivordninger og overføringer til kommunene. Det har skjedd ved hjelp av desinformasjon fra Statistisk sentralbyrås side. SSB har i flere tiår systematisk underestimert veksten i innvandringen, unnlatt å rapportere om negative forhold knyttet til innvandrerbefolkningen som «kan virke stigmatiserende», og ved å gjøre innvandrerrelaterte statistikker uoversiktlige og vanskelig tilgjengelige.
Den ultraliberale innvandringspolitikken, som begynte med en blanding av misforstått humanisme, postmoderne regelløshet og ønske om billig arbeidskraft, er i ferd med å ende med borgerkrig. Hvordan kom vi dit? Folket ble ikke spurt til råds. Svaret er: salamimetoden, gradvis, stykkevis og til å begynne med, nesten umerkelig!
Folket sa NEI til EU, to ganger. Først i 1974. Deretter i 1992. EØS-avtalen ble imidlertid vedtatt av Stortinget, uten at velgerne fikk uttale seg. Dette til forskjell fra i Sveits, hvor EØS-avtalen ble lagt ut til folkeavstemning. Den ble avvist av de sveitsiske velgerne til fordel for en oppdatert bilateral handelsavtale med EU, slik både Sveits og Norge hadde hatt tidligere. Det var det første overgrepet mot folkedemokratiet som ble foretatt for å snikinnmelde Norge i EU, til tross for at flertallet var mot. I Sveits fulgte de demokratiets spilleregler.
Det andre overgrepet gjaldt det såkalt «dynamiske elementet» i avtalen, som innebar at EØS-avtalen ikke bare omhandlet det indremarked-regelverket som gjaldt da avtalen ble inngått, men også alt fremtidig regelverk og lover i EU som omhandler det indre marked. 15.000 EU-direktiv og rettsakter etterpå ser vi nå hvor omfattende og inngripende dette har vært for norsk selvråderett og suverenitet.
Det tredje overgrepet var en praksis som Stortinget lot utvikle, som trolig var planlagt på forhånd, og som senere ble bekreftet av Høyesterett, om myndighetsoverføringer ved å akseptere enkeltdirektiv eller andre rettsforordninger fra EU, slik som jernbanepakken og ACER-dommen som «lite inngripende». De kunne dermed vedtas med simpelt flertall i Stortinget etter Grunnlovens § 26, i stedet for med tre fjerdedels flertall etter § 115.
Det Stortinget valgte å overse, og det Høyesterett vendte det blinde øyet mot, var den kumulative effekten av de mange enkeltvedtakene, som hver for seg kunne karakteriseres som «ikke inngripende», men som samlet sett åpenbart var sterkt inngripende, og det så til de grader. EUs direktiv og rettsakter ble implementert fult ut i norsk lovgivning stykkevis og delt, ved at velgerne ble blokkert, og ved at Stortinget ble obstruert med et prokuratortriks. Vi er blitt lurt inn i EU ved hjelp av salamimetoden. Nå sitter vi i saksa og kan vanskelig komme ut.
Omfattende bruk av salamimetoden
Salamimetoden blir stadig anvendt i norsk politikk for å omgå velgernes meninger. Det skaper et stadig større sprik mellom grasrota og den politiske eliten. Det bryr imidlertid sistnevnte seg mindre om. De vet at velgernes hukommelse er kort. De vet at brød, sirkus, fredags-taco og Mascorama avleder velgernes oppmerksomhet. De vet at velgerne, som froskene i en gryte som gradvis varmes opp, venner seg gradvis til varmen og ikke skjønner hva som skjer før de blir kokt.
De brydde seg derfor ikke om å spørre velgerne til råds om innvandringspolitikken. De brydde seg heller ikke om å spørre dem til råds om EØS-avtalen og snikinnmeldingen i EU. De blir ikke spurt til råds om det «grønne» skiftet og raseringen av norsk natur med vindmøller. De ble ikke spurt til råds om strømkablene til Tyskland og Storbritannia, eksporten av norsk vannkraft til EU og importen av EUs strømpriser til Norge. De blir ikke spurt til råds om den abnorme veksten i offentlig sektor og den stadige økningen i offentlige utgifter og gebyrer for å finansiere de stadig økende offentlige utgiftene. Og de blir ikke hørt når det gjelder de høye avgiftene på bensin og diesel og økningen i drivstoffprisene.
Vindmøllene blir, som innvandrerne, spredt over det ganske land, stykkevis og delt, slik at du ikke oppdager det før du en vakker dag med klarvær flyr fra Kristiansand til Kirkenes og ser omfanget det har fått. Og det er bare begynnelsen.
Europeiske strømpriser lures nå på husholdningene etter samme metode, med midlertidig «Norgesstøtte», som demper det første prissjokket, men som stadig kommer til å reduseres, først med 5 øre, så med 10 øre, for så å bli helt avviklet.
Det er det samme som skjer med bensin- og dieselavgiftene. De blir kanskje midlertidig dempet når prisøkningen blir for stor og folk reagerer, men bare for en stund, inntil alt er glemt og de kan økes videre.
Det er salamimetoden i praksis. Den er blitt en integrert del av det politiske systemet, på samme måte som partiene stadig vekk kompromisser bort kjernesakene i partiprogrammene deres og det de gikk til valg på så snart de har kommet til taburettene. Vi blir lurt trill rundt.
Oppgjørets time kommer
Folket blir ført bak lyset. Demokratiet uthules. Avstanden mellom velgerne og de valgte blir stadig større. Det fører til at politikerne mister sin legitimitet, og til at velgernes lojalitet forvitrer uansett hvor mye fredags-taco og Mascoram de får i seg. I ytterste konsekvens fører det til opprør og borgerkrigsliknende tilstander, slik vi nå ser i Frankrike.
For på et tidspunkt vil salamimetoden bli avslørt. Det unormale lar seg ikke normalisere i det uendelige.
Når knivstikkingen og overfallsvoldtektene kommer til ditt eget nabolag. Når de har satt fyr på bilen din eller trakasserer deg på trikken. Når gateopptøyene utvikler seg til voldelige brann- og plyndringsraid. Når vindmøllene ødelegger omgivelsene i bygda der du bor, og når strømprisen tvinger deg ut for å hogge ved som EU nekter deg å brenne i din egen ovn i din egen stue. Når reguleringene er blitt så mange og forskriftene så rigide, og de offentlige avgiftene og gebyrene så høye, at du ikke lenger har råd til å bygge eller skaffe deg din egen bolig. Når strømprisen, matvareprisene og boliglånsrenta er blitt så høye at du må prioritere å få mat på bordet og klær til ungene, i stedet for den årlige sydenferien for å slippe bort fra all faenskapen en stakket stund.
På et tidspunkt smeller det. Det er en grense for hvor lang ei salamipølse er, selv i oljelandet Norge.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
