AUF-lederen Fawzi Warsame vil ha 10.000 flyktninger til Norge i året. Han maler et rosenrødt bilde av fremmedkulturell innvandring, og vil bruke enda mer av fellesskapets midler. Reelle konsekvenser avvises blankt.
«Denne helgen fikk du to svært ulike historier om innvandring til Norge»
Slik innledet programleder Bjørn Myklebust Politisk kvarter tirsdag 20. oktober kl. 07:45.
FrP hadde påpekt utfordringene som den ikke-vestlige innvandring fører med seg, og om en integrering som ikke har fungert.
Den nye AUF-lederen Fawzi Warsame er sterkt uenig og hadde uttalt at «FrP sine dager som Norges største parti er over».
For å beskrive hvor godt han mente integreringen går i Norge, brukte han seg selv og sin familie som eksempel, hvordan foreldrene hans hadde flyktet fra Somalia til Norge og blitt integrert, og mente FrP svartmalte situasjonen.
På spørsmål fra Myklebust om hvorfor han fortalte historien om foreldrene, forklarte Warsame med følgende:
«Jeg har lyst til å fortelle den historien fordi jeg ønsker å vise at når Norge tar en sjanse på alle de flotte menneskene som kommer inn til dette landet her så kan det går bra. Og når vi tar også har så mange mennesker som er med å holde hjulene i gang i velferdsstaten, som er ute og jobber i fabrikker, ute og jobber i taxier og busser, så viser vi at det brede mangfoldet i Norge har muligheten til å kunne lykkes når vi velger å investere i dem, og vi velger å bruke de store pengene på å integrere flest mulig til å bli en del av det store norske viet – det store fellesskapet som har vært med å gjøre at min familie og min drøm om å være en del av dette samfunnet, er mulig.»
Med dette som utgangspunkt ønsker han og AUF å ta inn 10.000 kvoteflyktninger i året.
Droppet realitetene
Warsame er født i Norge, utdannet jurist og jobber som advokatfullmektig i EY, med skatterett som spesialitet. Han snakker godt for seg og fremstår som et eksempel på god integrering i det norske samfunnet.
Men i sin første debatt med den nye FpU-lederen, ville han ikke snakke om realitetene, kun mulighetene, og da med seg selv og sin familie som modell. Da FpU-lederen begrunnet sitt ståsted med realiteter, feide Warsame det elegant under teppet.
Hans fokus var på forsiden av medaljen. Han poengterte med at 50 av unge med innvandrerforeldre tok høyere utdanning og hevdet at arbeidsledigheten blant innvandrere i Norge er den aller laveste i Norden.
Mens problematikken når det kommer til integrering primært gjelder ikke-vestlige innvandrere generelt og innvandrere fra islamske land spesielt, valgte Warsame å inkludere alle innvandrere, også vestlige, når det var formålstjenlig, som om europeiske ingeniører og afrikanske analfabeter er samme sak.
Dermed diskuterte Warsame og FpU-leder Sebastian Ytrevik to forskjellige ting.
Vil bruke mer penger
«Den norske drømmen er fortsatt mulig, men da er vi nødt til å ha penger på bordet. Da er vi nødt til å bruke de store midlene på integrering slik at folk kommer seg ut i arbeidslivet, folk blir en del av tilhørigheten i Norge og det store fellesskapet», fortsatte Warsame.
Han medga at Arbeiderpartiets flyktningpolitikk er stram og rettferdig, men påpeker at han og AUF vil legge mer vekt på rettferdighet. Og rettferdighet etter Warsames syn, er mer innvandring og mer pengebruk på integrering, mens «kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud», for å sitere sjefsforsker Erling Holmøy i SSB, i Finansavisen in 2013.
Warsame gjentar bruken av seg selv som advokatfullmektig, som eksempel på den gode integreringen i Norge.
Han vil heller ikke være med på at immigrasjon fra fattige land skaper forskjeller, men peker på dyrtiden.
Om det ikke er løgn Warsame farer med, er det en omskrivning av virkeligheten som ligger tett opp til det.
Glansbildet sprekker
For realitetene som Warsame unngår, skjønnmaler eller kaller løgn og svartmaling, kan leses av offisielle tall. Der er det ikke så så mye å skryte av, og slettes ikke for diasporaen han selv tilhører – innbyggere med landbakgrunn fra Somalia.
Den somaliske diasporaen i Norge er den femte største, etter polakker, ukrainere, litauere og syrere. Ved inngangen til året talte den 44.744 individer fordelt på 27.769 innvandrere og 16.975 norskfødte etterkommere.
Statistisk sentralbyrås tall skjærer hull i glansbildet Warsame prøvde å tegne. Innvandrergruppen hans foreldre og han selv tilhører er den dårligst integrerte i Norge, målt etter sysselsetting og kriminalitet.
Kun 29 prosent av somalierne i aldersgruppen 20-66 år med 7 års botid eller mer, er i heltidsjobb. Det vil si at mer enn 7 av 10 somaliere i arbeidsfør alder, som har bodd i Norge lenge nok til å kunne søke norsk statsborgerskap, er ikke i stand til å brødfø seg selv. Disse er overrepresentert som mottakere av ulike former for stønad.
Muslimer på bunnen
Når Warsame snakker om alle de flotte menneskene som holder hjulene i gang i velferdsstaten, som jobber i fabrikker, taxier og busser, kan han umulig mene flertallet i arbeidsfør alder i følgende diasporaer.
Tabellen viser hvilke diasporaer i aldersgruppen 20-66 år som befinner seg på bunnen av tabellen for heltids sysselsetting. Der er det utelukkende islamske land, og helt på bunnen finner vi somalierne.
Heltidsjobb er normalt det som skal til for å kunne forsørge seg selv og sin familie her i landet. Normalt sett må en familie helst ha to sysselsatte foreldre for å få økonomien til å gå rundt. Men ikke blant somaliere. Da er det som Warsame sier, at «vi velger å bruke de store pengene på integrering», selv etter 7 års botid som kvalifiserer til statsborgerskap.
Kontrasten
Når Warsame skjønnmaler integreringen og dermed dekker over hvor dårlig det går med integreringen av migrantene fra islamske land, selv etter 7 års botid eller mer, bruker han bevisst betegnelsen «innvandrere».
Det går bra med mange innvandrergrupper i Norge. Mens vi over viste bunnen av sysselsettingstabellen, ser toppen slik ut for det samme aldersintervallet.
Tabellen viser at en immigrant fra India har mer enn dobbelt så stor sannsynlighet (68% / 29%) for å være heltidssysselsatt i Norge etter syv års botid, enn en immigrant fra Somalia.
Denne kontrasten er hva kostnader ved innvandring og manglende integrering handler om. Men Warsame vil ikke forholde seg til realitetene. Han er god til å snakke for seg, og klarte å omgå Bjørn Myklebusts spørsmål selv om de ble gjentatt.
Den mest voldelige gruppen
Et annet målepunkt for integrering eller mangel på sådanne er kriminalitet.
Fawzi Warsame tilhører den mest kriminelle diasporaen i Norge – norskfødte etterkommere etter immigranter fra Somalia. De ligger på toppen av tabellen for siktelser for vold og mishandling.
I perioden 2020-23 var det 312 siktelser for vold og mishandling blant 1000 innbygger i gruppen. Dette gir en overrepresentasjon innen voldskriminalitet på nesten 9-gangen (8,9) sammenlignet med borgere uten innvandrerbakgrunn.
Etter norskfødte med marokkanske foreldre, dukker diasporaen Warsames foreldre tilhører – immigranter fra Somalia opp, med en hyppighet av siktelser på 27 prosent og en overrepresentasjon på 7,7-gangen.
Gruppen somaliere og norskfødte med somaliske foreldre inneholder mange hyperkriminelle med mange voldssiktelser mot seg. Dermed må ikke tabellen leses som at 3 av 10 av somalisk herkomst er voldskriminelle. Men man kommer ikke unne den voldsomme overrepresentasjonen somaliere har på voldsstatistikken.
Dette er forhold som Fawzi Warsame er nødt til å kjenne til, hvis han skal beholde troverdigheten i debatten innvandring og integrering.
Klansamfunn
I Sverige og Tyskland har man avslørt hvordan kriminelle klanmiljøer har infiltrert offentlige institusjoner. I Norge er det nylig lagt frem bevis for hvordan kriminelle nettverk har infiltrert barnevernet.
Under landsstyretalen nylig tok FrP-leder Sylvi Listhaug opp klankultur i Norge, og fremmet et krav om at Norge må kartlegge omfanget av kriminelle organisasjoner og klaner.
Dette vekket reaksjoner fra blant annet justisminister Astri Aas-Hansen som mener Listhaug svartmaler situasjonen og bidrar til å skape frykt.
Den samme Aas-Hansen uttalte imidlertid at kriminelle nettverk skal avdekkes i alle politidistrikt, da Sør-Øst politidistrikt offentliggjorde hvordan kriminelle nettverk hadde infiltrert barnevernet der.
Da ble budskapet imidlertid fremmet av økokrimsjef Pål Lønseth som tidligere har vært statssekretær i Jens Stoltenbergs andre regjering. Dermed kan det se ut som om justisministerens mening om problemstillingen avhenger av hvem som kommer med budskapet.
Document ba KI rangere de ti landene i verden med mest utpreget klankultur, og fikk følgende rangering:
- Somalia
- Jemen
- Libya
- Afghanistan
- Irak
- Sudan
- Pakistan
- Tsjad
- Mauretania
- Sør-Sudan
De ni øverste plassene bekles av islamske land. Det som kjennetegner de mest utpregede klansamfunnene er følgende tre forhold:
-
Kollektiv beskyttelse: Familien eller klanen forventes å bistå medlemmer i konflikter og ved trusler.
-
Uformell rettsorden: Eldste og tradisjonelle råd kan megle i tvister ved siden av eller i stedet for statens domstoler.
-
Politisk maktfordeling: Klan- eller stammeforbindelser påvirker hvem som får representasjon, posisjoner og tilgang til ressurser.
Undersøkelsen trekker frem Somalia som det mest typiske klansamfunnet, der direkte klanstrukturer er vevd inn i både samfunnsliv og nasjonal politikk.
Det er en klar sammenheng mellom graden av klankultur og manglende evne eller vilje til å integreres i Norge. Det er en læresetning som Fawzi Warsame bør han med seg før neste debatt om innvandring og integrering. Og hvis man vil ha mest mulig integrering pr. krone brukt av de store pengene han sier han vil bruke av fellesskapets midler på dette.
