Kommentar

Kan Bush lykkes? Skråsikre svar er knapt verdt å høre på. Flere har sagt at det avgjørende blir hva irakerne gjør, og her er ikke resultatene hittil særlig oppløftende.

Politiet er alliert med dem som driver med eller står selv for henrettelser og tortur, eller samarbeider med dem som angriper koalisjonsstyrkene, som i Basra. Hæren er ikke effektiv og handlekraftig. Politikerne er fremdeles opptatt av gruppeinteresser, hvem som vinner og taper. Politikk som nullsumspill. Og bak kverner borgerkrigen, Mahdi-militsen og fortsatt etnisk rensing.

Det hjelper ikke om amerikanerne er aldri så effektive hvis irakerne ikke vil, og foreløpig ser det ut til at de prioriterer sine egne interesser, ikke landet og hele befolkningen.

Det er nedslående. Omtrent det samme sa en representant for International Crisis Group i Kabul i Martin Bells fine reportasje fra Afghanistan. (Bell har en egen fortellerevne og evne til innlevelse). Observatøren sa at det er mennene på toppen som skuffer folk så stort. Folk vil ha demokrati, vekst og velstand. I stedet har de ledere som er som rovdyr. Tenker bare på seg selv. Deres grådighet vekker et slikt raseri. Det er disse udugelige, hensynlsøse lederne som gjør at Taliban igjen får tilhengere.

Det lyder plausibelt. Noe av det samme ser ut til å skje i Irak.

Det har den senere tid begynt å bli tydelig. Hva hjelper det hva USA satser hvis irakerne ikke vil? Også alminnelige amerikanere har fått med seg dette, og en sa i natt: – Jeg er redd alle ofrene vi bringer – i soldaters liv og helse og i materiell og penger – vil være bortkastet. Det vil ikke gjøre noen forskjell. Vi vil stå på samme sted, eller enda verre, om tre år.

Det samme sa faktisk Rory Stewart, som var viseguvernør i Maysan-provinsen i Irak. Han fortalte en episode: Det hadde vært lokalvalg, og det var valgt ni medlemmer av lokalstyret. Men ikke alle likte resultatet. De krevde omvalg, men det nektet Stewart. Da ble en av de valgte i kommunestyret kidnappet. Han kom tilbake ille tilredt. Stewart innkalte stammelederne til møte. Han ville ha kidnapperen straffet. Men sjeikene nektet. De sa mannen hadde hatt en vanskelig oppvekst. De ville heller ha nyvalg.

Det var denne manglende viljen til å rydde opp og skape orden som skuffet og overbeviste Stewart om at det vil ta lang tid å skape noe nytt.

Han tror snarere at amerikanernes tilstedeværelse utsetter den nødvendige læreprosessen for irakerne. Det vil bli tøft, men det er bare de som kan gjøre det. Slik det nå er, er amerikanerne en sovepute, og de saboterer «prosjekt Irak».

Dette er noe helt annet enn de antiamerikanske ønskene som preger norsk debatt. Det er synspunkter hentet fra bitre erfaringer. Dem må man lytte til.

«This plan depends on the promises of the Iraqi government … but I doubt [it] can take those steps,» says Mahmoud Othman, a Kurdish member of parliament.

And a bigger challenge looms: «What is going on in Baghdad today is a political problem, not a security problem,» says Mr. Othman. If Iraq’s Shiite, Sunni, and Kurdish leaders «can’t get together and agree with each other, introducing [more] US forces … will not solve the problem.»

Instead, say Iraqi critics, the plan could deepen the violence if US and Iraqi units take on Shiite militias and death squads and use a heavy and destructive hand.

«If they strike the Mahdi Army or other Shiite militias, there will be a lot of bloodshed … and more and more people recruited to the Mahdi Army,» says Othman, reached in London. «It is possible [a troop surge] will calm the situation for some time, maybe, but in the long run … there will be more bloodshed, more killing, and things will get more complicated.»

In Baghdad, concerns about a violent year

But even if every American soldier spoke Arabic and could distinguish Sunni from Shia, it would still be nearly impossible to stabilize Iraq. In 1972, the British had 43,000 troops in Northern Ireland (equivalent to the United States having 750,000 troops in Iraq) to mediate the emerging conflict between Catholics and Protestants. Yet, despite knowing the culture and speaking the language, the British were ultimately unsuccessful, and their presence resulted in an increase in violence.

Lawrence Korb i the New Republic