Internett, portaler, bloggere og kommersielle medier er i ferd med å sprenge rammene for Kinas sensur. Internett har gitt vanlige folk et instrument til ytringsfrihet, som de griper begjærlig, og Partiet kommer haltende etter.

På mange måter er Kina iferd med å få et sivilt samfunn, hvis man skal tro en fire sider lang artikkel i Die Zeit. I anledning Angela Merkels Kina-besøk har avisen gått dypt inn i Kinas medier, og det er en fascinerende historie: Kina er iferd med å få en offentlighet utenfor kommunistpartiet og regjeringens kontroll.

Kina har 115 millioner internettbrukere, og halvparten av dem har bredbånd.

Utrolig nok: Blogging er blitt rene epidemien! Ved utgangen av 2005 var det 36,8 millioner blogger i Kina! Det vil si en blogg for hver 35 innbygger. Innen 2006 er omme tror man det vil være 60 millioner.

Det er en tekstmengde av et slikt omfang at selv myndighetenes enorme kontrollhær, som i Vesten anslås til 50.000 internettpoliti, blir maktesløs.

Blant bloggerne befinner noen av Kinas dyktigste og mest modige journalister seg. De beveger seg i det udefinerbare rommet som nettet har skapt: det finnes plutselig en offentlighet som kan og vil lese deres avsløringer av korrupsjon og udugelighet. En av dem er Li Xinde (45).

Det var en statsadvokat som ga ham ideen: hvorfor arbeide innenfor de offisielle rammene hvor man ikke kan unngå sensurens øyne, når nettet eksisterer? Statsadvokaten ga Li en laptop, og for tre år siden åpnet han sin første webside. Han opplevde at det var masse mennesker «der ute» som hjalp ham med tips og informasjon. Advokater, dommere, politi. Å unngå sensuren ble en katt-og mus-lek.
Da bloggene kom, fikk han et forsprang. Li offentliggjør nå sin tekst på 50 bloggsider samtidig. Innen sensuren har rukket å spore opp alle, har andre plukket opp teksten og lagt den ut på andre sider.

Zeit-journalist Georg Blume når Li møter en sjokoladefabrikk-eier som har vært på rømmen i 270 dager. Han røk uklar med kusinen til statsadvokaten, som er gift med politisjefen i Fuyang. Korrupsjonen og maktmisbruket florerer i Kina: fabrikkeieren tror politiet vil slå ham ihjel hvis han blir tatt. Men nå kan han fortelle sin historie til Li, som kan legge den ut på nett, og plutselig er historien kjent, ikke bare i Beijing, men over hele verden. Ikke politiets versjon, men mannen som er på flukt.

Lis reportasjer blir lest og hørt. Siden oktober 2003 har myndighetene reagert positivt på 90 prosent av alle sakene han har tatt opp. Vi snakker her om opprettelsen av en reell fjerde statsmakt i Kina.

Nicholas Kristof i New York Times har skrevet om Li. Det skal mye til før myndighetene tør å røre ham.

Kommersielle

Det som har banet veien for pionerer som Li, er de kommersielle medieaktørene, som har brutt partiets mediemonopol. Den største nettportalen er Sohu, grunnlagt av Harvard-utdannede Charles Zhang Chaoyang.

Det er kombinasjonen av teknologisk nyvinning og kapitalistiske prinsipper som sprenger Kinas maktmonopol. Sohu er notert på New York-børsen og styrer etter suksess som alle andre kommersielle foretak. Sensuren utfordres ikke direkte. Man lærer å gå utenom, omskrive. Katastrofer, mijøforurensing, folks hverdag, underholdning – temaene er de samme som i vestlige medier. Gradvis blir rammene utvidet. Det er umulig for myndighetene å sette en grense, for hvor skulle den gå? De nye medieaktørene vet selv instinktivt hvilke temaer og synspunkter som er sensitive.

Bloggerne vil gjerne være dristigere. De leker seg med å gjøre små forandringer i skrifttegnene. De uttrykker det forbudte, men gjør dem ugjenkjennelige for sensuren. Sensuren kan ikke lese hver meldinig, men må gå etter forbudte ord. At Google, Yahoo og Microsoft hjelper myndighetene med å rense internett virker som en kortsiktig strategi. Det har ikke vunnet dem mange tilhengere blant de som virkelig betyr noe: Kinas internettbruker. Der vekker denne kollaborasjonen bare forakt.

Die neuen Kulturrevolutionäre
Chinas Internet-Journalisten und private Medienunternehmer liefern sich einen dramatischen Kampf mit der Kommunistischen Partei um Meinungsfreiheit. Bundeskanzlerin Angela Merkel will bei ihrem Staatsbesuch in der kommenden Woche zwei der populärsten Rebellen treffen Von Georg Blume