Kommentar

Hva er hovedpoenget i Seymour Hersh artikkel om USAs planer om militære aksjoner mot Iran. Er det å vise at Bush er farligere enn Ahhadinejad? Inntrykket festner seg lett.

-Bush vil angripe Iran med atomvåpen forkynner Dagbladet og avslører i spisset form nettavisens Akilleshæl: forenkling som gjør både journalist og leser dummere. Leser man lenger ned i artikkelen finner man ordet «drøftelser», men slike nyanser får neppe leseren med seg.

Det er et problem i norsk journalistikk generelt at komplekse saker, og artikler blir forenklet til det ugjenkjennelige. Verdien ligger ofte i nyansene, og leseren får utbytte i den grad han/hun forstår koden. Det er noe av journalistenes oppgave å lære leseren disse kodene.

I dette tilfelle at USA enorme militærmakt driver såkalt «contingency plannning», dvs. «for alle tilfellers skyld». Det gjør man med en rekke hotspots rundt om i verden. Her får ordet «forberede» en annen betydelse enn på norsk, hvor det bærer bud om intensjon. Supermakten vil være forberedt på alle eventualiteter.

Iran har ligget høyt på eventualitetsskalaen i flere år. Richard Clarke forteller at Clinton-administrasjonen drev «contigency-planning» for bombekrig mot Iran i 1996, etter at det ble avslørt at Iran sto bak bombingen av amerikanske baser i Saudi-Arabia.

Administrasjonens mantra om at «alle opsjoner er på bordet» når det gjelder Iran, er blitt tatt for å være tomme trusler. USA har hendene fulle i Irak. Hersh kan fortelle at Bush nekter å avfinne seg med en slik handlingslammelse. Han har gitt ordre til spesialstyrker om å rekognosere inne i Iran, og til å planlegge detaljerte bomberaid.

Det mest interessant er kanskje den psykologiske fremstillingen av Bush: Han anser Ahmadinejad for å være en farlig mann, som mener det han sier. Bush ser det som sin oppgave å forhindre at en slik mann får atomvåpen.

There is a growing conviction among members of the United States military, and in the international community, that President Bush’s ultimate goal in the nuclear confrontation with Iran is regime change. Iran’s President, Mahmoud Ahmadinejad, has challenged the reality of the Holocaust and said that Israel must be «wiped off the map.» Bush and others in the White House view him as a potential Adolf Hitler, a former senior intelligence official said. «That’s the name they’re using. They say, ‘Will Iran get a strategic weapon and threaten another world war?’ »

A government consultant with close ties to the civilian leadership in the Pentagon said that Bush was «absolutely convinced that Iran is going to get the bomb» if it is not stopped. He said that the President believes that he must do «what no Democrat or Republican, if elected in the future, would have the courage to do,» and «that saving Iran is going to be his legacy.»

Så blir spørsmålet om man deler denne oppfatningen av Ahmadinejad. Gjør man det, fremstår Bush som modig og fremsynt. Gjør man det ikke, er det Bush som er den farlige.

William Pfaff spurte i en op-ed i Herald Tribune om noen virkelig trodde at Iran skulle kunne angripe USA selv om det fikk atomvåpen? Men han nevnte ikke Israel. Den faren figurerer trolig ganske høyt på Bush sin radar.

Hersh er Bush-kritisk. Hans artikkel er bygget opp som om Bush intet har lært av Irak, men er villig til å gå enda lenger. Bare det å nevne taktiske atomvåpen er nok til at Dr. Strangelove-kortet kommer opp.

Ordet «regime-change» har fått en odiøs klang. Men i forbindelse med Iran er logikken klar: prestestyret er et diktatur, med messianske visjoner. Det kan kun trygge sin stilling med atomvåpen. Trusselen kan kun avskaffes hvis prestestyret forsvinner. En av dem som hevder det er Patrick Clawson, også kjent fra BBC-innslag.

The rationale for regime change was articulated in early March by Patrick Clawson, an Iran expert who is the deputy director for research at the Washington Institute for Near East Policy and who has been a supporter of President Bush. «So long as Iran has an Islamic republic, it will have a nuclear-weapons program, at least clandestinely,» Clawson told the Senate Foreign Relations Committee on March 2nd. «The key issue, therefore, is: How long will the present Iranian regime last?»

When I spoke to Clawson, he emphasized that «this Administration is putting a lot of effort into diplomacy.» However, he added, Iran had no choice other than to accede to America’s demands or face a military attack. Clawson said that he fears that Ahmadinejad «sees the West as wimps and thinks we will eventually cave in. We have to be ready to deal with Iran if the crisis escalates.» Clawson said that he would prefer to rely on sabotage and other clandestine activities, such as «industrial accidents.» But, he said, it would be prudent to prepare for a wider war, «given the way the Iranians are acting. This is not like planning to invade Quebec.»

Psy-ops

Hersh artikkel kan gjøre Bush egen «bidding». For at Iran skal være villig til å bøye av må det være overbevist om at militærtrusselen ikke er en papirtiger. Men noen mener at Ahmadinejad ønsker en konfrontasjon!

En landinvasjon er utenkelig. En bombekampanje vil trolig bli omfattende hvis den kommer.

Last month, in a paper given at a conference on Middle East security in Berlin, Colonel Sam Gardiner, a military analyst who taught at the National War College before retiring from the Air Force, in 1987, provided an estimate of what would be needed to destroy Iran’s nuclear program. Working from satellite photographs of the known facilities, Gardiner estimated that at least four hundred targets would have to be hit. He added:

I don’t think a U.S. military planner would want to stop there. Iran probably has two chemical-production plants. We would hit those. We would want to hit the medium-range ballistic missiles that have just recently been moved closer to Iraq. There are fourteen airfields with sheltered aircraft. . . . We’d want to get rid of that threat. We would want to hit the assets that could be used to threaten Gulf shipping. That means targeting the cruise-missile sites and the Iranian diesel submarines. . . . Some of the facilities may be too difficult to target even with penetrating weapons. The U.S. will have to use Special Operations units.

Det er for å nå de dypereliggende mål at taktiske atomvåpen blir nevnt. Men her har nok utenriksminister Jack Straw rett som kaller slike spekulasjoner «nutty»

Irak var en gamble. Iran vil være en enda større gamble. På grunn av dagens ustabile situasjon i hele Midtøsten, tendensen til konfrontasjon mellom islam og Vesten, og energipolitisk: konsekvensene for verdensøkonomien kan bli store.

Men de som sier «sitt stille, det er ikke noe verdenssamfunnet kan gjøre med Teheran», har også et stort ansvar, selv om svaret ligger noen år frem i tid.

THE IRAN PLANSWould President Bush go to war to stop Tehran from getting the bomb?
by SEYMOUR M. HERSH