Kommentar

Minnemarkeringen over deportasjonen av de norske jødene fant sted ved monumentet innunder Akershus Festning. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa noen velvalgte ord om hvor viktig det er å bevare minnet og huske.

Like i forveien hadde han sagt at Norge vil forholde seg til palestinernes lovlig valgte myndigheter, dvs. Hamas. Korrekt, vil noen si. Danskene tør være mer direkte:

– Det er klart, at Danmark ikke kan støtte terrorvirksomhed eller terrorbevægelser. Derfor afhænger det fuldstændigt af, hvilken vej Hamas nu vælger. Man kan jo håbe, at Hamas, hvis ansvarets åg begynder af tynge, så også vil vælge en ansvarlig vej, hvilket vil sige fred og forhandling, siger Anders Fogh Rasmussen.

Går det ikke an for en norsk utenriksminister å si noe som er så opplagt? Det er slutt på bistanden hvis Hamas fastholder terroren. Det ville vært å gi Hamas klar beskjed. De legger jo stor vekt på sysselsetting. Men hva skal palestinerne leve av hvis Hamas legger seg ut med Vesten?

Bak det umiddelbare anes en mye større konfigurasjon: Fra Hamas til Hizbollah, Baath-partiet i Syria, Irak-jihadister og Iran, og truslene om å slette Israel fra kartet.

Vi snakker ikke om væpnet motstand i klassisk forstand. Men om en dødskult. Det er noe ganske annet. Det er dette aspektet ved Hamas som gjør at verden spør seg: Hva innebærer denne seieren? Fylt av bange anelser.

Som stedlig representant for Norsk Folkehjelp i Gaza, Gudrun Bertiniussen, sier til VG nett:

– Mange av kvinnene på kontoret der jeg jobber, for eksempel, er jo bekymret over hva som kommer til å skje i forhold til kvinners rettigheter, forklarer hun.

In Gaza City, however, Kamilia Barghouti, 26, a waitress, said she was in shock. «I’m worried about the way this victory will affect how I can dress in public, and even if it will affect where I can work,» she said.»(nytimes)