Kommentar

LSP forlag skal utgi taler av Osama bin Laden. Klassekampen vil at kulturlivet skal slåss for David Irvings rett til å ytre seg. To ekstremister som man vil skal slippe til orde. Er de noe galt i det?

LSP-forlaget har tidligere utgitt Al Qaidas åndelige far, Sayyed Qutb. Det er således en viss logikk i at de vil utgi etterfølgeren. Han historiske betydning kan ingen bestride.

Hvis det ikke var for at forlaget Verso ifjor utga Messages to the World. The Statements of Osama bin Laden, nyoversatt av Bruce Lawrence.

Forlegger Frode Saugstad gjorde også en underlig figur da han i Kulturbeitet denne uken fremhevet at talene viser den humanistiske siden av Osama bin Laden, fordi han snakket om betydningen av familieverdier. Dette fikk selv Kari Vogt til å reservere seg, om enn ikke særlig kraftfullt. Også programleder Agnes Moxnes fant grunn til å spørre om det var et adekvat ord. Brynjar Lia, som skal skrive etterord til den norske oversettelsen, deltok også, men han inntar en «teknisk», faglig korrekt holdning. Man savner en påpeking av at også Hitler likte å fremstå som familievenn og hyllet familien.

Det er noe med ballasten som mangler.

At Fritt Ord finner grunn til å bruke 40.000 kroner på en utgivelse som foreligger på engelsk, synes underlig. De som er interessert leser dem på engelsk.

P.E.N.s Kjell Olaf Jensen forsvarer både denne utgivelsen, og svarer på Bjørgulv Braanens oppfordring til kulturlivet om å ta opp kampen for David Irving, som sitter i varetekt i Østerrike. Jensen viser imidlertid common sense: han redegjør i detalj for alle truede forfattere og andre som PEN kjemper for. Det går på livet løs. Hvilke av disse skal nedprioriteres for å hjelpe Irving, spør Jensen.

Wikipedia har en oppdatert bio på Irving, som ble slått konkurs etter at han tapte saken mot Deborah Lipstadt og Penguin. Her påpekes noe ironisk: Irving, som forsvarte seg selv, la vekt på at hans motstandere ville nekte ham ytringsfrihet, men han ville selv ha mortifisert uttalelser om ham selv som Lipstadt hadde fremsatt.

For tiden reiser Irvinig rundt og leser fra sine bøker og kåserer. Det høres ut som en ynkelig tilværelse. Lipstadt har bedt Østerrike slippe ham fri.

Men til hans forsvarere bør sies: Irvings kampanje mot Holocaust og jøder har et klart agit-prop aspekt: hvis hans syn vinner frem vil det ha klare konsekvenser for nålevende jøder. Det er dette som gjør at revisjonisme aldri er en upartisk, sannhetssøkende virksomhet. Målet er sørgelig klart. Så romslig bør ikke demokratiet være at det overser disse truslene. Lærdommen fra 1933 er nettopp at det kan bli kostbart.