Kommentar

Alle har vært opptatt av SVs mislykkede boikott-fremstøt. Men ingen har spurt hvorfor det falt på stengrunn, ikke i regjering og Storting, men ute blant folket.

Det har vært tatt for gitt i alle år at skepsisen mot Israel har vært betydelig, helt siden Libanon i ’82. SV trodde de kanskje skulle plukke moden frukt. Men så viser meningsmålinger at SV har et solid flertall mot seg. Hva kan det komme av?

Mediene har de senere år drevet stort sett negativ omtale av Israel. Likevel har konsensus endret seg. Noen burde prøve å finne ut hvorfor i detalj.

For venstresiden er tapet av tillit et alvorlig tilbakeslag. Anti-Israel-retorikken har vært gjennomgående og sentral i flere tiår. Er dettte en pekepinn om at sakene deres taper i opinionen? Nå står Goliat og nordområdene for tur, og situasjonen ser ut til å være den samme. SV er gårsdagens parti. Hva har skjedd?

David Brooks har en interessant forklaring på hvorfor Demokratene i USA er blitt et taperparti. Noe av det han sier har høy relevans for SV og venstresiden, til dels også Ap og den borgerlige opposisjonen, minus Frp.

Utgangspunktet er høringen i Senatet av den høyesterettsnominerte Sam Alito. Hadde han vært født litt tidligere, hadde han vært demokrat. Men mot slutten av 1960-årene skjedde det noe: New Deal-koalisjonen gikk i oppløsning.

But by the late 1960’s, cultural politics replaced New Deal politics, and liberal Democrats did their best to repel Northern white ethnic voters. Big-city liberals launched crusades against police brutality, portraying working-class cops as thuggish storm troopers for the establishment. In the media, educated liberals portrayed urban ethnics as uncultured, uneducated Archie Bunkers.

The liberals were doves; the ethnics were hawks. The liberals had «Question Authority» bumper stickers; the ethnics had been taught in school to respect authority. The liberals thought an unjust society caused poverty; the ethnics believed in working their way out of poverty.

Sam Alito emerged from his middle-class neighborhood about that time, made it to Princeton and found «very privileged people behaving irresponsibly.»

Alito wanted to learn; the richer liberals wanted to strike. He wanted to join R.O.T.C.; the liberal Princetonians expelled it from campus. He was orderly and respectful; they were disorderly and disrespectful. The experience was so searing that he mentioned it in the opening of his confirmation hearing 37 years later.

The party has been in a downward spiral ever since. John Kerry lost the white working class by 23 percentage points. He lost among his fellow Catholics. He lost the election.

After every defeat, Democrats vow to reconnect with middle-class whites. But if there is one lesson of the Alito hearings, it is that the Democratic Party continues to repel those voters just as vigorously as ever. The Democrats have amply shown why they re2_kommentar the party of gown, but not town.

First, there was the old subject of police brutality. If you listened to the questions of Jeff Sessions, a Republican, you heard a man exercised by the terror drug dealers can inflict on a neighborhood. If you listened to Ted Kennedy, you heard a man exercised by the terror law enforcement officials can inflict on a neighborhood. Kennedy railed against «Gestapo-like» tactics. Patrick Leahy accused Alito of rendering decisions in a «light most favorable to law enforcement.»

If forced to choose, most Americans side with the party that errs on the side of the cops, not the criminals.

Det er mye her som kan anvendes på Norge. The cultural war kom i høy grad til Norge i 60-årene, og venstresiden vant frem med sine hjertesaker, abort, kvinnelige prester, likestilling osv. Den fikk så stort gjennomslag at den ikke hadde mer å kjempe for. Nå presser den idealene til de nærmer seg utopien: In the land of plenty vil den utrydde fattigdom, innføre sekstimersdag, lage verdens beste skole osv. De vil hele tiden gjøre noe som er blant det beste i verden mye bedre. Det skurrer. Tendensen ellers i verden er stikk motsatt: Velferdsstaten må inn i en kraftig slankekur for å overleve.

SV profilerer seg på symbolsaker som ligger i cultural war-sfæren: Djupedals bordbønn- og barnehageutspill tilhører denne kategorien. Det gjør også Israel-boikotten.

Man ser ut til å leve mentalt i det samme mytelandet Arafat dyrket.

Det gjør de ikke alene. Store deler av norske medier har dyrket disse mytene i årtier. Det ligger mye romantikk i dette. Men romantikk kan være farlig. I Midtøsten dyrker de voldsromantikk.

Det er noe helt annet å si de tingene SV mente i 80-årene, i dag. Man får helt andre sengekamerater. SV ser ikke ut til å sense det endrede landskapet. Men det gjør nå heller ikke Nina Owing eller Erik Wold som straks bryter av når noen vil snakke om Iran, og sier: Det er ikke tema.

Dagsrevyen, Aftenposten, VG og Dagbladet har utstyrt seerne og leserne med de samme skylapper de selv bærer. De greier ikke formidle at Sharon er er blitt en landsfader.

Men likevel greier altså folk selv å finne ut at det har skjedd en utvikling. Jeg vil påstå at det her ligger et stort potensial for det partiet som greier å tolke dette skiftet. Det går på mange av de samme tingene som i USA. Folk har overhodet ingen sans for Georg Apenes og Datatilsynets sabotering av samfunnssikkerheten i Norge. For det er det det handler om, når Skåra og Datatilsynet sier stopp til alle sikkerhetstiltak, senest SAS’ fingeravtrykk av passasjerer ved innsjekking og ombordstigning.

Eller ta strafferammene, hvor de gode, tolerante hele tiden har vært på gjerningsmannens side og forsvart ham mot storsamfunnet. Så sent som 12. januar iår tok Aftenposten opp at straffene er blitt noe strengere. Til det kommenterer Harald Stabell (med RV-bakgrunn):

-Spørsmålet er jo hvilket nivå man velger å legge seg på. Jeg tror en drapsmann i liten grad reflekterer over om han risikerer åtte, ni eller ti års fengsel for handlingen før den begås. Når man ikke aner noe om effekten, er det i mine øyne etisk og moralsk vanskelig å forsterke det ondet man påfører gjerningsmannen, svarer Stabell.

Eller Jon Bing, som når han blir spurt av Agnes Moxnes om dødstruslene mot kunstnere som «krenker» islam er en trussel mot ytringsfriheten, svarer: -Det vil alltid være praktiske årsaker til at man unnlater å komme med en ytring.

Noe av grunnen til at dette har kunnet vare ved i så mange år, er av kommunikativ art. Den hegemoniske eliten snakker et internt språk, som vanlige folk ikke forstår. De bare aner at de blir lurt.

Bush & Co har gitt den dannede eliten svært gode argumenter på hånden. Men folk er nå slett ikke på «motstandsmennenes» side! Valget av Merkel kan bety mer lydhørhet for ønsket om klarere linjer, større klarhet om hvem som er allierte og hva som binder dem sammen.

Når Ap ikke nevnes i samme åndedrag som SV er det fordi Ap overtok et makt-gen fra leninismen, som det har visst å omplante i demokratisk virkelighet. Hvor demokratisk deres system var, kan diskuteres. Arrogansen, overbevisningen om at de har mandat til å styre, sitter langt inne.

Men det betyr også at partifolk som er sterkt antiamerikanske i opposisjon, snur raskt når de kommer i posisjon. Der følger de Machiavelli. Jfr. en Raymond Johansen som skrev sterkt USA-kritiske artikler før valget, nå forsvarer han brevene til Israel og Condi. Slik er politikken, og slik overlever man.

David Brooks artikkel Losing the Alitos sto 12. januar i NYTimes. (sub only)