Kommentar

Utviklingen i Frankrike er ikke god. Myndighetene viser ingen vilje til å ta fatt i problemene med den fremmedgjorte innvandrerungdommen, og ungdommen blir unnskyldt og gjort til ofre av ideologer. Det er duket for nye runder med vold.

John Vinocur gir en svært dyster beskrivelse av situasjonen.

The weeks since the riots have not brought the sense of a nation coming together on some kind of common ground.
Rather the opposite. It is a time of new accusations and new verbal excess. It is one of rioters playing victim, or being manipulated by ideologues into the status of history’s aggrieved, without responsibilities or obligations to France.

Venstre og høyre i Frankrike har en stilltiende avtale om å la tingene være som de er. Det blir ingen positiv kvotering for forstadsungdommen. Det blir heller ingen lettelse i reglene for ansettelser og oppsigelser. Økonomien beveger seg ikke, og ungdommen ser ingen tegn til forandring. Istedet tutes de ørene fulle med at Frankrikes koloniale fortid er så svart at den aldri kan sones. Ikke spesielt bra for sosial integrasjon.

Instead of what has to be remade for France to function in confidence again, the headline issues, discussed with special viciousness, have run to the historical effects of French colonialism in North Africa, black Africa and the Caribbean and whether France owes its heirs systematic repentance.
Or to the position of a few writers, now accused as «neoreactionaries,» who have dared ask about the role in the country’s unrest of resistance to integration among some Muslim immigrants.

(Her menes Finkielkraut og Glucksman bl.a.)

«Permanent daily lynching has become the national sport,» Franz Oliver Giesbert, editor of the center-right newsweekly Le Point, wrote in its current issue. «Our society demonizes.»

Politicus: No real answer to riots in political wrangling