Kommentar

Nettopp da USA og EU viste tegn til tilnærming, eksploderer den utenomrettslige fangebehandlingen og gjenåpner sår som var i ferd med å leges. Regjeringene tvinges til å foreta seg noe, og opinionen føler USA er på en annen planet.

For ikke å snakke om at antiamerikanismen får vann på mølla. På den kontoen må man skrive justiskommissær Frattinis trussel om suspensjon av EU-land som har samarbeidet med amerikanerne.

For utenforstående må spørsmålet være: How did the US get into this mess?

Akkurat som Irak-krigen røper at man lente seg på ønsketenkning, viser hele tenkningen rundt tortur, black sites, renditions, fiender uten rettigheter, at Bush og hans menn beveger seg i sin egen verden.

Hvordan skulle det være mulig å holde utenomrettslige prosedyrer hemmelige i vår transparente verden?

Bush & Co har forregnet seg på to punkter, og til sammen blir det en politisk strategisk blunder av dimensjoner. Fangeprogrammene måtte komme for en dag. Det er slik mediene i et åpent samfunn fungerer. Når de har ferten av noe, fortsetter de å lete. Noen mener dette er upatriotisk, men da har de misforstått hva patriotisme er.

Mens liberale hauker tidligere hadde sans for noen av de ideelle sidene ved neocons, viljen til å ta initiativet og ikke vente på at fienden skulle gjøre det, går frontene nå langs mer klassiske linjer. De som helhjertet forsvarer administrasjonen, blir færre og stadig mer iltre.

Det som bærer båten, er at det fortsatt er mange ansvarlige i the establishment som innser at koalisjonen ikke kan trekke seg ut av Irak, da det kan utløse en katastrofe. The past cannot be undone.

Men fangeprogrammene kan stanses, fordi de er med på å viske ut skillelinjene mellom demokratiene og deres fiender.

Den type «leeway» som administrasjonen har gitt seg selv, hører ikke hjemme i et demokrati. Det inviterer til overgrep mot uskyldige. I sin tale før avreisen til Europa igår nevnte ikke Condoleezza Rice med ett ord risikoen for at man tar feil person. Hun snakket bare om de tilfellene hvor man tar de farlige. Men det er kjennetegnet på et rettssystem at det har innebygde kontrollmekanismer.

The case of Khalid Masri highlights the pitfalls of «extraordinary rendition», says the American Civil Liberties Union, which backs his case.
Mr Masri, a father of five and of Lebanese origin, was detained in Macedonia on New Year’s Eve 2003 on suspicion of having a false passport and because his name sounded like that of an al-Qaeda suspect.

He was held for 23 days in a windowless motel room before the head of the CIA’s Counterterrorist Centre’s al-Qaeda unit in Skopje persuaded the Macedonians to hand him over.

A former CIA official told The Washington Post that the local agency chief «believed he was someone else». The official added: «She didn’t really know. She just had a hunch.»

Mr Masri was handcuffed and blindfolded, bundled into a van and driven to an airport building, where he was drugged and put in a jumpsuit. He said later that he had seen «seven or eight men with black clothing and wearing masks».

He said that in Afghanistan he was put in the «salt pit», a cold, dirty cellar with no light and one blanket. On the first night, he said, he was kicked, beaten and told: «You are here in a country where no one knows about you, in a country where there is no law. If you die, we will bury you, and no one will know.»

The CIA is said to have concluded by March that his passport was genuine and that it had the wrong man. It decided to release him, but he was held for two more months before being flown to Albania and dumped in a wood.

Khalid Masri har nå gått til sak mot USAs regjering. Han vil få støtte av NGO’er i hopetall, som gjerne vil gi USA en lærepenge. Masri er dessuten tysk borger, og det bringer inn forholdet mellom de to regjeringer. Det antydes at innenriksminister Otto Schily var informert. Saken kan m.a.o få en «political fallout», slik de hemmelige flyvningene kan det. Vil dette skaffe USA flere venner i Europa?

Det andre hovedpunktet er den indre dynamikken i det statlig legitimerte voldsapparatet. I det øyeblikk den øverste politiske ledelsen gir grønt lys for anvendelse av vold utover lovens grenser, har man åpnet opp en Pandoras eske. Slik praksis tiltrekker en viss type mennesker, og volden er vanskelig å bringe under kontroll når den først er sluppet løs. Jeg mener da ikke bare fysisk vold, men at hele prosessen er bygget på vold mot mennesker uten at noen er ansvarlig for loven.

Det er slik politistater fungerer, og praksisen bringer skam over USA.

Gutta som kjemper, såres og dør i Irak, er tapre. Den utenomrettslige praksisen er et svik også mot dem. Bush kan komme på gråten så mye han vil når han snakker til kadettene, men har ikke forstått jobben sin når han tror han kan sende gutter ut for å dø, og samtidig la fanger tortureres. Det er å svikte demokratiet.

An innocent man’s five months in CIA ‘salt pit’