Kommentar

For ett år siden ble Theo van Gogh drept. Det ødela idyllen i Nederland. Frankrike blir neppe det samme etter urolighetene i Paris.

En begivenhet får dype, langvarige virkninger når den avslører og demonstrerer noe folk ikke har vært klar over. Theo van Goghs status var beskjeden i levende live, men hans død gjorde ham til symbol over store deler av Europa.

Slik slår også urolighetene i Paris an strenger langt utenfor Frankrikes grenser. Det er mange grunner til det: dette er den franske hovestaden, vakker og forfengelig. Å gjøre noe spektakulært her, er som å ha tilgang til Hovedscenen. Slik oppfører også bråkmakerne seg:

menn, som onsdag var samlet utenfor de falleferdige boligblokkene i Clichy-sous-Bois, sier at de liker å slåss med politiet.
– Vi har funnet noe spennende å ta oss til: Vi leker med opprørspoliti på kvelden, sier en 22-åring til nyhetsbyrået AFP på betingelse av å ikke bli navngitt.
Rundt ham nikker fem enige kamerater.
– Vi sover på dagen, møter kjærestene våre og spiller dataspill. Og på kvelden da har vi det gøy. Klokka 21 går vi ut og slåss med politiet, sier et annet medlem av guttegjengen, som mener det hele er som å være med i filmen Matrix.

Er dette en forsmak på fremtiden? Er det dette som gjærer blant en rotløs, annen-og tredjegenerasjons innvandrergenerasjon? Da må politikerne tenke radikalt nytt.

Ulike standarder

Den franske regjering er i splid med seg selv. Der snakkes det fortsatt om «dialog» og «stigmatisering», akkurat som mediene programmatisk nevner at bydelene er fattige og trøstesløse, med høy arbeidsledighet. Som om det skulle forklare eller unnskylde at noen vil brenne ned sine omgivelser.

Ja, de er fattige, de er demografisk overrepresentert av unge, de har dårlig utdannelse og mangler jobb. Men så finnes det en femte komponent, som mediene helst ikke dveler med: den etniske og religiøse, som gjør utslaget og forvandler konflikten til noe annet, til noe uhyggelig: Det er ikke deres samfunn, de kan like gjerne brenne det ned.

Da er vi inne på mer brennbart stoff: hva sier de eldre om og til ungdommen? Hvordan er de oppdratt? Trolig med den samme distanse til det franske, mentalt værende i hjemlandet, med religionen som brannmur mot franske verdier. Stilltiende eller mer høytlytte nikk til opprør mot Israel, USA.

Ungdommen henter sine idealer fra denne kampen: de lærer. Frykten er deres våpen. Politiet er redde for gjengene, og kommer alltid for sent. De unge får beherske gatene. Lokale innbyggere terroriseres, og journalister får knust kameraene.

Hvis dette får utvikle seg, vil det ikke forbause om «opprørerne» blir stadig mer frekke og voldelige: friheten i et vestlig samfunn inviterer til det.

Selv har ungdommen en bakgrunn fra land der volden er noe selvfølgelig. Når ungdommen i Alger gjorde opprør for noen år siden, ble 800 skutt. Slik det skjer i Addis Abeba i dette øyeblikk.

Selvbilde

En elite som har dyrket dialogen som svar på alle konflikter, står nå overfor en situasjon hvor dialog ikke virker. Det skremmer dem.
Denne eliten har styrt Frankrike i årtier. Velferdsstaten er i krise, og de har bare gamle svar. Opptøyene i Frankrike kan derfor få store politiske konsekvenser.

Bildene fra Paris minner om Gaza og Vestbredden. Nå bruker fransk politi gummikuler mot ungdommer som kaster molotov-cocktails og steiner. De vil «frigjøre» områdene og gjøre dem til no-go areas.

Hva må til? Det finnes neppe politisk dekning for å bruke hardhendte metoder som monner, ennå. Første bud er politisk enighet, en felles front utad. Dernest forslag som viser at man mener alvor. Hvordan Frankrike reagerer vil ha innflytelse på resten av Europa. Spørsmålet burde øyeblikkelig blitt tatt opp til drøfting i ministerrådet i EU. Men politikerne vegrer seg for å innse at den desillusjonerte ungommen fra hovedsakelig muslimske land, utgjør en tikkende bombe.

Hva er det ungdommene og foreldrene er redd for å tape? Det er selvfølgelig opphold i Europa, hvor mye de enn hater det. Opptøyene i Paris er ikke lenger spontan gateuro, men noe langt mer alvorlig. Svaret bør være på samme nivå: den som utfordrer statsmakten med vold, risikerer å bli fratatt statsborgerskap og utvist. Det er en ublodig løsning, og rammer på det eneste sted kan ha noe håp om å virke disiplinerende.

Et så dramatisk skritt må følges av en ny politikk overfor f.eks. landene i Nord-Afrika, de såkalte Maghreb-landene. EU må vise større engasjement for utviklingen, og stille krav til reformer samtidig som man gir aktiv støtte, med penger og kompetanse. Ellers vil disse landene fortsette å eksportere sitt befolkningsoverskudd.