Å lese norske avisers dekning av Paris-rystelsene er en sørgelig erfaring. Gjennomgående er det en mangel på begreper, på evne til å analysere og våge å stole på sine sanser.

Ungdom flaskes opp på standardmodeller med standardsvar: Hjemme er det at venstre=bra, høyre=dårlig. Dette manikeiske synet projiseres på hele verden. Det svinger mellom moralisme og voodoo. Man har ikke fast grunn under føttene.

Når grunnen beveger seg, slik som i Paris, klynger man seg til standardmodellene. Jeg hadde trodd at etter åtte dagers uro ville journalistene våge å stille noen kritiske spørsmål. Men de kverner og kverner på den gamle grøten.

Innimellom finnes det små glimt:

-Frankrike risikerer å tape kampen for integrering i forstedene til fordel for radikale religiøse bevegelser. For enkelte av disse bevegelsene er demokratiet en fiende, sier utenriksminister Phillipe Douste-Blazy.
…
-Jeg har venner som er leger som ikke våger å gå inn i enkelte av områdene i landet vårt. Det er en skandale. Det finnes brannmenn som ikke våger å gå inn. Dette er ikke akseptablet, sier ministeren.

Skriver VGs Knut Rostad fra Paris (ikke på nett), før han igjen tyr til det gamle referenget om hvordan guttene ble «jaget i døden» (uttallige versjoner av hendelsen, og ingen vet, men det tabloide er selvfølgelig det beste), og hvordan innenriksminister Nicolas Sarkozy er den som har provosert frem uroen, tent gnisten! Forstedene er en sovende vulkan! som det heter i en annen avis. Man er nesten på parti med opprørerne (hvorfor ikke kalle dem det samme som i Irak like godt?) som krever Sarkozys hode på et fat (bokstavelig?).

Den venstreorienterte, sosiologiske forståelsesmodellen faller ned på samme side som opprørerne. Fordi den forklarer og forstår alt. Det finnes faktisk et fransk uttrykk som griper denne sannheten: Tout comprendre est tout pardonner.

Det er utilgivelig at de med priviligerte posisjoner, til å forske og skrive, lander på disse enkle modellene når vi har sett hva mob-rule fører til: Fra Kulturrevolusjonen i Kina, Pol Pot, Taliban, Iran.

Vi burde ha lært: Opprør er ikke per definisjon av det gode. Selv der hvor det er undertrykkelse bør vi alltid bevare skepsisen, jfr. palestinernes martyr-dyrking, eller Winnie Mandelas; Vi skal befri Sør-Afrika med «svarte halsbånd».

Journalister bør alltid være på vakt, for å registrere om det er signaler om at noe er destruktivt, styrt, autoritært, eller på vei til å bli rent ut morderisk. Det mye i vår tid som tenderer mot ekstrem vold. Vi fóres og lar oss fóre av kulturindustrien, men står tafatte når det blir alvor.

I selve beskrivelsen av ungdomsmiljøene i Paris er det mye av det grunnleggende som mangler:

Et stort flertall av innbyggerne i forstedene tilhører en religion som ikke har funnet et kompromiss med moderniteten, og som i mangel av et fotfeste i samfunnet, griper til en imaginær global ummah (fellesskap). De møter hindre for å komme inn i storsamfunnet, men har samtidig bygget murer rundt sine egne samfunn.

De siste årene har det kommet signaler om at muslimske ungdomsmiljøer definerer seg ut av, og i motsetning til, samfunnet rundt dem. Finnes det noen tegn til et slikt grunnleggende opprør i Paris?

Vandaliseringen er et opprør mot sosiale forhold, sies det. Men hvorfor brenner man da ned arbeidsplasser (Renault-verkstedet med 250 biler og 80 ansatte), en barneskole og et gymnas?

Hvis opprøret er et skrik om hjelp, hvorfor trakasserer man og angriper journalister, og jager dem ut? Et fransk TV-team måtte flykte for livet. Flere norske journalister har fått beskjed om å karre seg vekk. Under tilsvarende tilfeller av sosial uro ønsket bråkmakerne medienes nærvær, for å kunne vinne propagandakrigen. Det gjør ikke disse. Hvorfor ikke?

Absolutt ingen av reportasjene ser ut til å være skrevet av journalister som har vært ute i gatene etter mørkets frembrudd. De tygger stort sett drøv på det som har gått på TV eller vært skrevet i avisene for to dager siden!

Hvis de ikke våger seg ut, hvorfor skriver de det ikke? Det er å lure leserne.

Språk

Språk er nøkkelen til å forstå. Hvis vi bruker ord vi ikke vet hva betyr, blir det misforståelser. Det er den grunnleggende begrepsforståelsen det skorter på hos en ny generasjon yngre journalister.

Dagsavisens Heidi Katrine Bang er i Paris, og har lest Libération:

– Denne volden har overrasket meg, selv om man kan forstå at unge føler solidaritet med det som skjedde i Clichy. Her har de følelsen av å bli systematisk kontrollert, uten grunn. Til og med sønnen min sa nettopp til meg at om han ser en politipatrulje, så vil han springe alt han orker, sier drabantbybeboer Aissa Diawara til avisen Libération.

Hørt om ambivalens? Moren er overrasket og skremt, men må samtidig rettferdiggjøre vandalismen: Selv sønnen, som av sammenhengen virker mindreårig, skvetter når han ser en politibil. Sant? Er det sport? Er det de større guttenes «krig» med «purken» som smitter? Eller er det de voksnes avstand til Frankrike som slår inn hos ungene? Som gjør at symbolene på det franske er fremmed, noe å være redd, eller kanskje fienden?

Tekstene i norske aviser er totalt blottet for undring, for spørsmål, for nyanser. Opprøret i Paris er symbolladet. Likevel serveres vi oppkok fra andre medier, ispedd noen standardformularer om de undertrykte.

Verst er kronikken i Dagbladet, skrevet av litteraturanmelder Sandra Lillebø, med den pretensiøse tittel «Mediedekningen av opprøret i Paris». Først refser hun avisene for å gi tabloide fremstillinger. Når hun selv skal forklare de dypere årsakene, er dette alt hun kan si:

Mange kommuner opplever en opphoping av problemer knyttet til sosial og kulturell nød, vold og illegale virksomheter. Dessverre er det slik at med en gang et område får rykte på seg som vanskelig, vil de mest ressurssterke familiene flytte ut. Slik blir fattigdommen stadig mer konsentrert. Den franske staten har forsøkt å bøte på disse vanskelighetene ved å gi ekstra midler til skoler og barnehager i spesielt «sensible» soner (de såkalte Zone d’Education Prioritaire, ZEP), men grunnet stigmatiseringen dette medfølger, foretrekker nå enkelte kommuner å si fra seg denne økonomiske hjelpen.

Isolasjonen fra resten av det franske samfunnet blir spesielt stor når det er mangel på politi, sosialarbeidere og leger, noe som igjen kommer av et gjensidig tillitsproblem mellom innbyggere og representanter for det offentlige.

Dette er pinlig lesning. Men eksempel på en trend: Man lirer av seg ord, og tror man har analysert/forklart et fenomen.

De erfarne journalistene, som kunne vært forbilder, skuffer. Einar Hagvaag er både belest og bereist, men hans kommentar stanser opp når den begynner å nærme seg kjernen: forskjellen på innvandrerne før og nå. Jeg er heller ikke sikker på om tesen han fremmer er gangbar: Har Frankrike alltid vært et land som har tatt imot alle som kom og gjort dem franske? Czeslaw Milosz kom til Frankrike på 50-tallet, men forlot landet etter noen år. Han følte han aldri ville bli akseptert som en av dem, og alltid ville forbli en fremmed. Han dro til USA. Min smule erfaring med franskmenn sier meg at Milosz har rett.

Aftenpostens Alf Ole Ask har også dateline Paris, og har æren for Hollywood-tittelen: – En sovende vulkan. På lederplass er Aftenposten seg selv:

De politiske virkningene av opptøyene ligger foran oss, selv om uroen raskt skulle bli dempet.

Fra den virkelige verden, AFP i natt:

I Stains satte noen fyr på en barneskole, og politiet ble angrepet like ved en synagoge.

Dagsavisen:
Volden eksploderer etter solnedgang
Volden eksploderer i drabantbyene utenfor Paris. Mange års frustrasjon over høy arbeidsledighet og rasisme fører til brann, hærverk og kamper mellom politi og ungdommer.

Dagbladet
Europas veikryss
Opptøyene fra nordafrikanske innvandrere utenfor Paris er et historisk paradoks i Frankrike, dette veikrysset av et land som til alle tider har tatt imot innvandrere fra alle kanter og gjort dem franskere enn noen. EINAR HAGVAAG

Mediedekningen av opprøret i Paris
Gangster-identiteten, slik den nå arter seg i de franske drabantbyene, ble i stor grad skapt av mediene på 1980-tallet. Dagens mediedekning av opprøret preges av klisjéer og forutinntatte holdninger.
Sandra Lillebø, Litteraturanmelder