Kommentar

Grunnen til at Norge troner øverst på listen av land hvor ytringsfriheten settes høyt, må være fordi ingen forstår hva vi sier og skriver. Rangeringen skjer kun etter formelle kriterier: ingen sitter i fengsel. Det trengs ikke, for alle tenker likt.

I dagens Kulturbeite på NRK diskuterte man om Harold Pinter fortjener Nobelprisen i litteratur. Programlederen tok det for gitt at Pinter representerer venstrefløyen, og gikk dermed fullstendig glipp av hovedpoenget: når ble forsvar av Slobodan Milosevic et venstrestandpunkt? Kan det ha skjedd noe med deler av venstresiden som gjør at de ikke lenger fortjener et moralsk stempel? Kan det være at Pinter like gjerne kan kalles ytre høyre som venstre? I stedet fikk en høyskolelektor slippe unna med å betegne disse synspunktene som «snodige», og 1. nestleder i FpU, Ove A. Vanebo, fikk hengt på seg at han reagerer fordi han selv tilhører motsatt fløy. Dermed var han og problemstilllingen nøytralisert!

Rapporten om drapet på Rafik Hariri volder hodebry. Hvordan være for en rapport som samtidig gir ammunisjon til USA? Svaret var fra første dag å generalisere og banalisere. Syrias hardnakkede dementi ble kjørt frem som like nyhetsverdig som dokumentasjonen på at den syriske ledelsen sto bak. Idag snakket Sigurd Falkenberg Mikkelsen om at «syrerne anser rapporten for å være politisk». Det blir helt feil. Det er ikke syrerne som mener dette, det er Baath-regimet som sto bak drapet. «Syrerne» er noe ganske annet. Det er det syriske folk, og den størrelsen er helt fraværende i NRKs dekning.

Det pågår en stor kamp i verden mellom progressive, frigjørende krefter, og reaksjonære. NRK, Aftenposten, de etablerte mediene, tar reaksjonens parti. Hvor alvorlig dette er, er Pinter og Nobelprisen en målestokk på. At en stor dramatiker har forfalt til rabiat demagogi og forsvarer massemordere, og attpåtil har jødisk bakgrunn, er dypt tragisk, og sier noe om hvordan orienteringsevnen kan svikte i vår forvirrede tid. At Svenska Akademien belønner dette engasjementet, sier noe om kunstens marginalisering. Pinter er slett ikke like populær i Storbritannia. Folk har en seismisk radar som slår ut når kunstnere svikter sitt kall.

Annette Groth, ikke noen hvemsomhelst i NRK, kunne i et morgeninnslag tidligere i uken fortelle om forfølgelsen av muslimer i Malmø. Det hadde vært flere tilfeller av brannstiftelse mot en moske osv. Det hun ikke nevner er alle motsetningene Rosengård-ghettoen i Malmø skaper. I neste omgang er det over til Bagdad der hun slår fast at «hvis opprørerne ville skape maksimal oppmerksomhet, var det bare naturlig at de angrep Palestine Hotel». Ordene «bare naturlig», sier det meste.

Tidligere snakket man om en venstrevridd agenda. Det var mens jernteppet besto. I dag snakker vi om noe annet, noe langt mer komplekst. Avsender er selv i dype identitetsproblemer som de prakker på lyttere/lesere/seere, som på sin side har problemer med å finne ut av sammenhenger, store som små. Hva som kommer ut av denne blindebukkleken er vanskelig å forutsi, men «opplysning» er det ikke.

Les også

-
-
-
-
-

Les også