Hans Rustad I en harang om hvilke forsmedelser og ydmykelser muslimene og araberne er blitt utsatt for de siste hundre år, nevnes Oslo-avtalen i samme åndedrag som opprøret mot det ottomanske riket rundt første verdenskrig. Forfatter: Ayman al-Zawahiri. Tid: 29. november 2004, Sted: Al Jazeera.
Det sier noe, både om hvilken historisk linje Zawahiri opererer ut ifra, og hva som tillegges vekt, for det kan være liten tvil om at Oslo-avtalen veier langt tyngre enn ti liaison-offiserer i Irak! I Zawahiris historiefortelling representerer Oslo-avtalen en viktig etappe i kollaborasjonslinja. Det liker sosialdemokrater og borgerlige dårlig. De er sikre på at de er på den riktige siden, at ingen vil dem vondt. Nettopp derfor burde Utenriksdepartementet og politikerne studere disse uttalelsene ekstra nøye, for den sier noe veldig viktig om hvem motstanderen er. Det er nettopp forhandlinger de hater, for det representerer forræderiet.
«In order to be a nation graced with endurance and perseverance, we must understand a number of important facts: The first is that the fall of Baghdad is, in fact, the fall of all the regimes that relinquished Jihad and assisted the invasion of Iraq. Even those that did not fall publicly fell long ago, with no noise, clatter of guns,, or bombardment. Those not captured by the Crusading forces today are expected to become their targets tomorrow.
«The second fact is that Baghdad was not occupied on April 9, 2003 – it fell long before. It fell when Khedive Tawfiq sought the help of the British to restore him to the throne of Egypt in exchange for Egypt’s occupation; when Sharif Hussein agreed with the British on a rebellion against the country of the Caliphate [the Ottoman Empire]; or when ‘Abd Al-‘Aziz Aal Sa’ud agreed to be under American protection… British authority and later American; and when the Arabs accepted the armistice agreement [with Israel] in 1949. Afterwards, the Arabs continued to deteriorate from one agreement to the other, until Oslo and the Quartet’s ‘road map.'»
Oslo-avtalen representerer en viktig etappe på arabernes kapitulasjonslinje. Når man lar dette synet synke inn, får man kanskje en liten pekepinn om avstanden, om den uoverstigelige avstanden mellom Al Qaida og normal politikk. Dialog er et ikke-eksisterende fenomen i denne verdensanskuelsen. Her er det kun omvendelse eller død, som gjelder.
Hvis dette er Al Qaidas syn, og alt tyder på det, er det altså en av våre største diplomatiske triumfer som kan bringe terroren til vår dør, og ikke noen skarve offiserer i Irak eller spesialstyrker i Afghanistan.
