Kommentar

Er det noen som husker Jim Carey i The Truman Show? Å se på NRKs dekning av London minner om filmen. En lissom-verden. Man har noen fraser man bruker om en katastrofe: først for empati/sympati, så for forklaring, og normalisering. Men så skjer det igjen, og da er man tom for adjektiver.

Lars Sigurd Sunnanå er sendt over og han står og messer faderlig autoritært som han pleier om at London er den byen i verden som er best til å takle bomber. Det sier mannen som har vært Midtøsten-korrespondent i en årrekke! Det sier kanskje noe om hvor dypt Sunnanå identifiserte seg med, gikk inn i den israelske opplevelsen!

Det ble flere Truman-type fraser om Blitz, flegma, og stoisk ro; en parodi på parodien.

Anders Romarheim var ikke stort bedre. Da jeg kom inn i Sommmeråpent snakket han om at terroren var i ferd med å bli en del av vår normale hverdag. Det var noe vi måtte lære oss å leve med. Var det Terje Torsteinson som snakket om at det var farligere å kjøre bil? Denne flaue sammenhengen er utslitt.

Spørsmålet burde vært: hvis du hadde små barn, ville du kjørt t-bane med dem i dagens London?

Tror du man må bli lemlestet for å bli traumatisert av en t-bane bombe?

Idag var det panikk i London, men det lot ikke til å affisere Sommeråpent. Vi skal være passe deltagende, men det skal ikke gå ut over noe. Ferie, hvitvinskvelden, en kveld på byen.

Men det er den innstillingen som ikke holder hvis man ønsker å forstå og delta i det London-befolkningen opplever. De begynner å ane at de kanskje bare står ved begynnelsen av noe.

Mye vil bli annerledes.

Mye er allerede annerledes for mange forretninger. Spisesteder med muslimske/fjernkulturelt vertskap kan fortelle om dramatisk lavere omsetning. idag var mange muslimer fly forbannet. De har hatt to tøffe uker. Nå blir det enda verre. Mange begynner å skjønne at dette er alvor. Det vil angå dem, deres egen eksistens.

Så for all vår beundring for Blitzen og britisk stamina. Den stikker egentlig ikke så dypt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også