Kommentar

Vi er i ferd med å innta en fatalistisk holdning til terror, sier Douglas Murray. Er ikke det et annet ord for Ins Allah?

 A society that wasn’t entirely fatalistic about what it was going through, or not so wholly lacking in answers, would have some response to this.  Ours just notes it, and moves on with a touch of ostentatious, feel-good, tea-drinking coverage and tired Blitz-chat as an attachment.

Vi kjenner dette fra Frank Rossavik: Keep calm & carry on. Men de som snakker om rosetog som svar på Blitz-terror, glemmer hva det var som vant krigen: At tyske byer ble jevnet med jorden.

What we fail to recall is that while ‘Keep calm and carry on’ was fine advice for the citizenry of London during the nightly destruction of the Blitz, Britain didn’t win World War II simply by the daily expression of taciturn stoicism.  While the citizenry of London were being exhorted to remain calm and unbothered, their service men were in the skies flattening whole German cities.

Den som vant krigen for britene var Bomber-Harris. Han ville ut fra dagens mentalitet hørt hjemme i tiltaleboksen. Hamburg og Dresden. 50.000 drepte sivile på en dag. Vi er ikke lenger i stand til å innrømme hva krig krever og gjør med menneskene.

Når Merkel og Solberg gjentar at løsningen på Nord-Korea ikke kan være militære midler, uttaler de et prinsipp som historien viser er ren ønsketenkning. Det forholder seg motsatt: Hvis man a priori avskriver krig, rykker den nærmere.

Men hvem skal vi bombe denne gang, i denne krigen, spør Murray:

But in this conflict, and with a far less severe but still relentless form of terror, we don’t know where the German cities might be this time or what we should do if we found them.  What can we do other than bear this?  If you are a member of the Labour shadow cabinet you can pretend that people only put explosive devices onto the London underground because of Tory cuts.  And you can pretend that if you were in power you would find the money to pay for policemen to better hunt down the followers of an ideology you don’t dare identify.  But otherwise it’s a vacuum out there.  We all just have to hope it doesn’t happen on our line.

Dette er en kapitulasjonslinje: Vi tør ikke en gang se i den retning som ville gjort en forskjell. Vi tør ikke innrømme hvem det er som planter bomber på t-baner eller stikker ned politi. Vi tør ikke begynne å nøste i sammenhengene: Hvorfor det alltid er snille gutter som begår ugjerningene? Hvor de har ideene fra?

I stedet går vi på jakt etter unnskyldninger: Vestens krig i muslimske land, utenforskap osv.

En hendelse som Charlottesville blir brukt til å fordømme hele høyrefløyen og til å omskrive historien og velte statuer. Den blir symbol på det hvite USA.

Men når terror begås er det stikk motsatt: De leder ikke til noen generaliseringer eller konklusjoner. «Vi» er helt blanke.

Unlike events some weeks ago at, say, Charlottesville (which is on another continent), blame for events in London on Friday will not be allowed to spill out anywhere.  Probably not even onto the culprits themselves.  They will be described as ‘boys’ or ‘young men’ or ‘kids’.  We will hear about how they were ‘pushed’ to their actions in some way.  If their country of origin was one we were militarily engaged in (Iraq) this will be deemed a contributing factor.  If their country of origin is a country we have not been militarily engaged in (Syria) this will be deemed a contributing factor.

Det er en slags selvpåført sykdom, en lidelse som lammer oss. Vi fører krigen mot oss selv, vår egen fortid. Det er helt etter Orwell: Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden.