Kommentar

Akkurat som mange ikke ville se nazismen, er det mange som ikke vil se hva dagens unge jihadister representerer. Det strider mot hele vår livsoppfatning og levemåte. Skulle vi ta det inn over oss, ville vi måtte revurdere mangt og meget i våre liv.

Det er derfor naturlig at selve hendelsen bare lever i noen timer, før den er fanget inn av forklaringens armer. Bare sorgen blir igjen, men den fortaper seg fort, unntatt for de som ble personlig berørt.

Vi får en diskusjon om anonymitetens frihet versus kontroll, og den vil denne gang få følger. Men vil det hjelpe? Neppe. Det er for mange innenfor allerede.

Terroren utfordrer selvoppholdelsesdriften. Når menneskene merker det, begynner de å prioritere annerledes. Men dit er det langt frem.

I mellomtiden vil vi forsøke å relativisere terroren, forstå den, sette ord på den. Men det vil ikke nytte. For terroren er absolutt. Den diskuterer ikke.

Jeg er ikke i tvil om at vi ser en demonstrasjon av en manifest avvergereaksjon hos opionionsdannerne, som gjør alt for å avdramatisere, og forsikre oss om at vi ikke behøver oppgi vår levemåte.

Er alternativet bare 1984 eller Storebror-samfunnet? Kunne det tenkes at det var andre måter å reagere på, som gikk ut på at vi lever over evne. At hvis vi mener noe med vår omtanke for verden, så må det få konsekvenser for måten vi lever på. Det handler om ressurser. Fossilt brensel, og astronomiske summer, som gjør noe med oss. Men det handler også om en demonstrativ seksualitet som er støtende for mange andre mennesker i blant oss. Sex er blitt noe av en spydspiss for vestlig kultur, og den gjennomborer og sårer mange. Det er en rød tråd fra trafficking til sex i all underholdning. Sex som vare. Hvis Vesten var villig til å gå i seg selv, og si: dette er ikke contained, ikke kontrollert. I en global verden er vi alle på en scene, og de med stor makt har et særlig ansvar. Vi har stor makt.

Vanndråpen uthuler stenen. Jeg elsker å finne runde stener, og tenke på hvor lang tid det tok naturen å slipe den. Vi må få inn noe av det samme perspektivet i våre liv. Det handler om å bringe kulturen tilbake i balanse. Så dypt stikker terrorens utfordring.

Så kan vi også bringe inn de gode stemmene. De som har sett utfordringen. Kanan Makiya skrev like etter 911:

The problem is deeper than bin Laden and his associates, and will not end with their demise. As I wrote in Cruelty and Silence, citing the 1930s Iraqi alter ego of Tom Lehrer, Aziz Ali, Da’ illi beena, minna wa feena: ‘The disease that is in us, is from us and within us.’ Against this kind of enemy the West can do nothing. We have to do it ourselves.

Fighting Islam’s Ku Klux Klan
The Muslim world cannot forever attribute all its ills to the Great Satan, America, writes the Iraqi dissident, Kanan Makiya