Kommentar

Den jødiske påskefeiringen, pesach, er akkurat avsluttet. Vanligvis inntreffer den sammenfallende med den kristne påsken, men dette året er jødisk skuddår, slik at vi får en ekstra måned på våren og pesach kommer senere enn ellers.

Det sentrale tema for pesach er naturligvis frigivelsen av de jødiske slavene i Egypt og begynnelsen på vandringen tilbake til det området hvorav deler nå utgjøres av Israel. Vi leser pesach-fortellingen fra 2. Mosebok, der det beskrives hvordan G-d lot ti plager komme over egypterne for å tvinge Farao til å frigi de jødiske slavene og la dem reise hjem. Vi får også beskrevet hvordan Farao, etter at jødene hadde fått reise, sendte soldater etter dem for å drepe dem. Da var imidlertid jødene i ferd med å krysse Sivsjøen (ikke Rødehavet, slik dette stedet ofte feilaktig blir oversatt med), og vannmassene lukket seg bak dem slik at soldatene druknet.

Jødene mente at dette burde feires, men G-d refset dem for å legge slike planer: «Også deres fiender er mine skapninger».

I jødedommen symboliserer vin festlige anledninger, og rituell velsignelse av vin forekommer ved alle helligdager. For å minnes egypternes lidelser i forbindelse med de ti plagene, fjerner vi imidlertid ti dråper vin fra glassene under pesachmåltidet – vi kan ikke drikke fulle glass vin når begivenheten vi minnes har medført sorg og ulykke for andre mennesker, selv om flere av disse menneskene hadde handlet ondt mot oss.

Da Yassir Arafat døde i november i fjor, trakk nok de fleste av verdens jøder et lettelsens sukk, og det skal godt gjøres å finne mennesker som oppriktig sørget over arkitekten bak moderne terrorisme. Imidlertid kom det meldinger om at flere israelere hadde feiret med å danse i gatene da dødsbudskapet kom. Israelske aviser trykket artikler der temaet var hvordan en skal oppføre seg når en fiende dør. De som mener det er tillatt å feire ved slike anledninger, refererer gjerne til Ordspråkene eller Esters bok, der slike hendelser forekommer og forklares med menneskers naturlige tendens til å glede seg over at en har unnsluppet en farefylt situasjon. Imidlertid er disse skriftene ikke en del av Torah (de fem Mosebøker), som danner utgangspunktet for de fortolkningene som senere ble og fortsetter å bli kodifisert som jødisk lov. Det er kun materiale fra Torah som er religiøst bindende. Beretningen om utgangen av Egypt stammer nettopp fra Torah, og G-uds formaning om sømmelig opptreden ved fienders ulykke er det normative.

Les også

-
-
-
-
-