Hans Rustad Under møtet med Ariel Sharon i Texas mandag fastla George W. Bush i praksis rammene for hva Israel maksimalt kan oppnå når det gjelder å beholde store befolkningssentra på Vestbredden.
Israel kan forvente å beholde sentra av typen Maale Adumim, som er nærmest en sammenhengende forstad til Jerusalem. Men alle bosettinger som ligger østpå, ute i palestinsk territorium, kan Israel like godt avskrive først som sist.
I virkeligheten skjer det en stille revolusjon: USA setter rammene for en avtale, og gir klar beskjed. Samtidig har Sharon forstått at Israel må velge mellom demokrati og territorium, og valgt demokrati, derav uttrekningen fra Gaza. Sammen har de to marginalisert den høyre-religøse alliansen som går for maksimalkrav.
En gruppe rabbinere har gjort alt for å piske opp stemningen ved å oppfordre politifolk og soldater til å nekte å adlyde evakueringsordre.
Men i det siste har de registrert at deres fordømmelser bare tjener til å styrke oppslutningen om tilbaketrekningen.
Sharon har oppnådd flertall i regjeringen og Knesset for Gaza-planen. Nå er det ikke så farlig om blikket rettes mot Vestbredden.
Nå må israelerne forberede seg på at de må oppgi titalls bosettinger, skriver Haaretz på lederplass.
It’s doubtful Israel will ever find a friendlier president than Bush, and one more combative toward its enemies. If he drew that line, for his guest Sharon and the world watching them, it means that any campaign to save dozens of settlements and tens of thousands of settlers who are outside that line is doomed from the start.
Som Haaretz bemerker: Sharon pleide selv å tilhøre fløyen som trodde den kunne holde fast på Vestbredden.
Diskusjonen gjelder nå størrelsen på befolkningssentraene på okkupert jord som Israel skal få beholde. USA har markert sitt syn, men med en viktig presisering: justering av 67-grensen forutsetter gjensidig avtale med palestinerne.
He (Bush) also referred to another element of reality, the population centers, but with a significant reservation: there is an American position, but any changes to the 1967 lines require agreement by both sides.
Det har tidligere vært antydet at Condoleezza Rice er mer kontant enn sjefen sjøl når det gjelder utvidelsen av settlements. Så later ikke til å være tilfelle. Bush var også klar på at Israel ikke får utvide bosettinger.
Bush dictated to Sharon some commandments of the «thou shalt not» variety: do not expand settlements, do not leave the outposts in place and do not beef up existing settlements.
Sharon har fått lite kreditt i norske medier for sin nye kurs. Yoel Marcus skriver at det som nå skjer bare er mulig fordi Sharon kom til en ny erkjennelse. Bare han har vilje og makt til å gjennomføre planen.
I Israel forsøker man å avverge det som skal skje med alt fra religiøs fordømmelse til katastrofevarsler. Det kan også godt være at noen gjør et eller annet desperat, skriver Marcus.
The idea that some person may get up and do something provocative is not so wild and far-fetched. But no media spin, by one person or a thousand, is going to stand in our way now. Reality is what counts today. In that department, our fate is being determined and shaped by the one and only person who has promised, and can and will make good on that promise – Ariel Sharon.
The borders were marked in Texas
Norske medier, korrespondenter og eksperter er et kapitel for seg (Tveit, Hultgren, Smilden, Waage, Butenschøn). Det vil i fremtiden trolig bli laget avhandlinger på hvor elendig virkelighetsforståelsen var. Man satte sitt håp til Arafat og gikk i graven med ham. Det gjennombrudd vi nå ser konturene av, har de ikke registrert.Etter i årevis å ha jamret seg over Bush sin passivitet og Sharon forstokkethet, er de mer eller mindre stille.
Ps: Hamas tapte nylig studentvalget på Bir Zeit til Fatah.
