Kommentar

Om det skyldes sunn skepsis eller gamle venstre-reflekser skal være usagt, men jeg reserverer meg når virkelighetsbeskrivelsen blir for kategorisk. Som dette sitatet av en Nick Cohen:

«The dominant voices in the rich world’s left are consistently on the wrong side. You have to go back to the Hitler-Stalin pact of 1939 to find a similar accommodation with the dictatorial right.»

Jeg mener fortsatt at det er unyansert og for voldsomt. Men etter å ha hørt Hilde Henriksen Waage i Verden på lørdag, og lest John Hultgren, må jeg erkjenne at det er mer i Cohens ord enn jeg til å begynne med forsto.

Kan det skyldes forsiktighetsprinsippet? Vi liker ikke å karakterisere folk ufortjent. Man spør seg selv om en setning var tatt ut av sin sammenheng, eller kanskje vedkommende ikke er oppdatert? Kanskje det skyldes et mentalt etterslep?

Utvilsomt det siste. Men flere uttalelser og kommentarer tyder på at noen faktisk står på samme side som Syrias kvinnelige regjeringsmedlem, som ikveld på BBC radio sa at det er USA som truer stabiliteten i regionen.

Det samme sa Waage: Syria har sørget for stabiliteten i Libanon. Syria har et ansvar, det kan ikke bare dra. Da kan det oppstå et maktvakuum, og hvem skal fylle det? Hvem har interesse av at Libanon destabiliseres? Jo, Israel, selvfølgelig.

Så konvensjonelt, så reaksjonært, fremfor alt ute av takt med tiden.

Hunter S. Thompson er død. Hans metode var å inkludere seg selv i teksten. Hvis Hultgren hadde våget det, ville han skjønt at det å intervjue et libanesisk prosyrisk parti om dagens situasjon, uten motforestillinger, er nærmest verdiløst.

Bashar al-Assad har ikveld kunngjort at syrerne skal trekke seg tilbake til Bekaa, og så over grensen. Men han ga ingen timeplan.

En grunn til at Syria ikke vil slippe grepet om Libanon er økonomisk: Syria selv er kaputt, men de kan melke Libanon. Det er en parasitt-kultur, som sikkert provoserer de som blir blodsuget. Syrerne bidrar ikke med noen ting, de bare profiterer. På narkohandelen, på smøring, prosenter osv. Om soldatene forsvinner har ikke det så mye å si. Hva skjer med sikkerhetshovedkvarteret i Beirut er mer interessant.

Noe skjer i Midtøsten, men hva? Her er to elementer:

Den ene er en demografisk overvekt av unge mennesker uten fremtid. De ser seg desperate om etter en fremtid. Representanten for et egyptisk parti, sier det på en vakker måte:

«There is such a high percentage of young people who see the future as something totally black,» said Mr. Abaza of the Egyptian Wafd. «If you open even a small window for them to see the sky, it will be a tremendous force for change. But they have to be able to see the sky.»

Noe som har skapt nye forventninger er kommunikasjons-revolusjonen:

They (forandringene) have been spurred by the rise of new technology, especially uncensored satellite television, which prevents Arab governments from hiding what is happening on their own streets. The Internet and mobile phones have also been deployed to erode government censorship and help activists mobilize in ways previous generations never could.

New technology has driven the steps toward greater freedoms. Satellite stations like Al Jazeera and Al Arabiya brought news of demonstrations to a widening audience. Indeed, the crowds in Beirut swelled in part because potential demonstrators could see that government troops had not opened fire. Months earlier, Arabs watched similar events unfold in Ukraine and some wondered why the Arab world should stand apart.

Dette går for fort for tradisjonalister, enten de befinner seg til venstre eller høyre, i dagens politiske Europa. Men det er selvfølgelig verst for venstresiden, hvis identitet går ut på å kjempe for at alle skal bli frie. Det synes ikke å ha gått opp for Kristin Halvorsen og hele hennes velgersegment, hvilken regning som bygger seg opp, og som vil forfalle en gang i fremtiden.

Hvis verden går fremover, må man følge med. Ellers havner man i den historiske bakevjen, eller på historiens skraphaug, et uttrykk ML-bevegelsen elsket.

«Everything happening is taking place in one context, the bankruptcy of the authoritarian regimes and their rejection by the Arab people,» said Michel Kilo, a rare political activist in Damascus. «Democracy is being born and the current authoritarianism is dying.»

Dette er store begivenheter. Vi bør ikke være redd for å bruke store ord for å beskrive dem.

Whose side are you on?

Mest lest

Les også