Kommentar

Thomas L. Friedman viser oss flere lærdommer av Irak-valget. Det viktigste er utvilsomt det opplagte, men oversette faktum, at USA nå har fått en partner: det irakiske folk.

Det kunne virke som om folket var mot USA. Da ville hele prosjektet vært håpløst. Crazy.

Men så viser det seg at folket sier ja til demokrati: Da er det håp.

now we can at least do so with the certainty that partnering with the Iraqi people to build a decent consensual government is not crazy – it’s really difficult, but not crazy.

Håp er sjelden vare i en region full av patologier.

The only way to cure these pathologies is with a war of ideas within the Arab-Muslim world so those with bad ideas can be defeated by those with progressive ones.

We can’t fight that war. Only the Arab progressives can – only they can tell the suicide bombers that what they are doing is shameful to Islam and to Arabs. But we can collaborate with them to create a space in the heart of their world where decent people have a chance to fight this war – and that is what American and British soldiers have been doing in Iraq.

Bush-gut instinct har vært riktig: han senset at det gjaldt om å skape et slikt rom i Irak hvor demokratiske krefter kunne vokse frem. Men han trodde han kunne gjøre det på den billige måten.

His thinking that this could be done on the cheap, though, with little postwar planning, was exactly wrong. Partly as a result, this great moment has already cost America over $100 billion and 10,000 killed and wounded.

Lekse 2: er rettet mot oss. Nå gjelder det ikke opprørerne mot USA. Det er folket mot opprørerne. Da er spørsmålet: hva gjør vi/Europa/Norge? Det første er å slå fast at det er slik.

By voting the way they did, in the face of real danger, Iraqis have earned the right to ask everyone now to put aside their squabbles and focus on what is no longer just a pipe dream but a real opportunity to implant decent, consensual government in the heart of the Arab-Muslim world.

Det gjelder Schröder og Chirac. Det gjelder mediene i Europa. Noen franske og tyske aviser høres ut mer som Al Jazeera enn Al Jazeera selv, sier Friedman. Vi kan tilføye: du skulle bare ha lest norsk.

Dette opplagte faktum: at irakerne stemte for demokrati, og trenger hjelp, burde vært norske aviser og politikeres hovedbudskap.

De underslår det, og har trolig falt som offer for sin egen propaganda.

Men det har ikke gått Iran hus forbi. De frykter nok utviklingen i Irak mer enn en mulig amerikansk invasjon, selv om de utad sier noe annet.

En annen som fikk seg en på trynet er Zarqawi og hans likesinnede. Friedmans karakteristikk er kostelig:

Then there is Abu Musab al-Zarqawi. This Charles-Manson-with-a-turban who heads the insurgency in Iraq had a bad hair day on Sunday. I wonder whether anyone told him about the suicide bomber who managed to blow up only himself outside a Baghdad polling station and how Iraqi voters walked around his body, spitting on it as they went by. Zarqawi claims to be the leader of the Iraqi Vietcong – the authentic carrier of Iraqis’ national aspirations and desire to liberate their country from «U.S. occupation.» In truth, he is the leader of the Iraqi Khmer Rouge – a murderous death cult.

Mest lest

Les også