Kommentar

Heydrich og fiolinen

Reinhard Heydrich er en mann man aldri glemmer. -Han var eksemplet på et nytt slags menneske, for hvem alt var mulig. Også når det gjaldt utryddelse av mennesker. Slik ordla forfatteren Ralph Giordano seg i dokumentar-kanalen Phoenix nye serie om SS.

Det gikk rykter om at Heydrich hadde jødiske aner. Kanskje var det en grunn til å stille ham i spissen for utslettelsesprogrammet. Han måtte overbevise. Men lite tyder på at at Heydrich hadde problemer med overbevisningen. –Han nølte aldri, sa Giordano.

Det uhyggelige med Heydrich er hans begavelse, i mange retninger, musikalsk-kunstnerisk, teknisk og organisatorisk. Kaldblodighet, intelligens, sans for musikk. Det er en ubehagelig konstellasjon, utfordrer våre oppfatninger av hvordan det onde ser ut.

Den senere tid er det funnet en rekke nye opptak, såvel av nazistenes privatliv som av forbrytelsene deres. Vi er blitt slaver av bilder. Det er de som overbeviser oss: Heydrich i boksekamp med de to guttungene sine, ikledt en badedrakt med store SS-runer. Heydrich på ski, i solveggen. På hytta ved sjøen.

Det er noe foruroligende ved å se disse bildene og vite hva denne mannen var i stand til. Hva er mennesket, hvordan er det utrustet hvis det er i stand til å leve i så forskjellige verdener? Hvordan er det mulig å sende barn i døden og kjærtegne sine egne?

Dette er faktisk noe av et kjernespørsmål i vår tid. Heydrich er så ubehagelig fordi han var den ypperste representanten for det ariske ideal. Dets levendegjøring. De andre lederne så alt annet enn ariske ut, og levde heller ikke slik. Heydrich gjorde det. Han var jagerflyver over Polen og Sovjetunionen, helt til han ble skutt ned. Da fikk han flyforbud. Han var for viktig for regimet. Han satt med alle trådene. Det operasjonelle ansvaret. Også til Endlösung. Da han ble drept på forsommeren 1942 var maskerinet allerede etablert og rullet av seg selv.

Heydrich var opprinnelig i marinen, men måtte forlate den i 1931 fordi han giftet seg med en annen pike enn den han var forlovet med. Slik var æresbegrepne den gang. Han havnet i Himmlers krets og fant utfoldelse for sine spesielle talenter. Skjebnens lune. Talenter for organisert ondskap, eller hva skal man kalle det? Det er mer politikk som kirurgi, man fjerner dødt vev. Heydrich gikk til verks og brukte kniven. Endlösung omfattet 11 millioner jøder i Europa. Et antall på 90 millioner slaver skulle reduseres med 30 millioner.

Det finnes en fristelse ved nazismen, representert ved Heydrich, til å bli fascinert, til å vippe over og gjøre det til et skjult ideal: for et negativt ideal var det : i betydningen at han overskred alle grenser for hva som regnes for menneskelig. Men det er et diabolisk ideal.

Vi har mistet alle de positive idealene. Faren er der for at vi lar oss tiltrekke av de demoniske. Jeg aner en slik understrøm i dagens kunst: En kretsing rundt det destruktive, det grenseoverskridende. Snøhvit-utstillingen i Stockholm ga noen assosiasjoner i den retning. Stikkordet er musikk. Heydrich elsket die Geige, fiolinen over alt. Det er her det begynner å bli virkelig ubehagelig. Vi vet at bl.a. Rudolf Höss, kommandaten i Auschwitz lyttet til klassisk musikk etter dagens «arbeid». Heydrich ikke bare lyttet, han var utøvende kunstner. Når man vet hvilket forhold tyskere har til klassisk musikk! Intensiteten.
Historien hadde en interessant prolog: Heydrich far var komponist, og han skrev en opera som hadde en overtyre som bar navnet «Heydrich forbrytelse».
I Gitta Serenys essay-samling The German Enigma står det at etter Heydrich var død fant man hans testamente: Han hadde skrevet et langt brev til de etterlatte hvor han fortalte alt. En av hans nærmeste, jeg tror det var broren, satt oppe utover natten og leste det, askeblek. Brevet ble brent.
Vår del av verden brant fingrene ettertrykkelig, men det er ikke noe som garanterer oss immunitet. Hver gang vi hører navnet Heydrich kjenner vi et lite gys. Det minner oss på noe vi ikke må glemme.